Ære/skam og forhandling om egen seksualitet

Jentene snakket ofte negativt om en moral basert på ære. De mente at denne moralen begrenset deres handlingsfri­het, mens deres brødre fikk gjøre stort sett hva de ville. De uttrykte oppgitthet og frustrasjon over dette og følte seg dis­kriminert på grunnlag av sitt kjønn. De ønsket større frihet til selv å bestemme sine handlinger, til å ta egne valg. Det er ikke slik at de vendte alt ”tyrkisk” ryg­gen, for alle var veldig stolte av sin tyr­kiske bakgrunn, og kunne ikke tenke seg å være ”helsvenske”. Men noen sider ved det de gjerne omtalte som ”tradi­sjon” ville de endre på, nemlig det som de opplevde som begrensende og urett­ferdig, og som alltid ble begrunnet med ”ære”. De ville gjerne oppfattes som ”moderne” og frie, og mange søkte seg til kontekster hvor de kunne oppleve mer frihet enn i forstaden hvor de bodde. Deres holdninger til seksualitet speiler dette ønsket om å være ”moderne” og selvstendig, men kommer i kon­flikt med æresmoralen. Jentene har ulike måter å leve med denne konflikten på. Av respekt for foreldrene godtar jentene mange ganger å leve etter æresmoralen, selv om de i andre tilfeller kan kritisere den. Tradisjon og kultur er ikke uforan­derlige helheter som enten overføres fra foreldrene som en ferdig pakke eller avvises i sin helhet. En god del av men­neskers levesett, deriblant deler av tradi­sjon og kultur, er ikke bevisst vurdert. Det læres i barndommen og blir til selv­følgeligheter. Når man møter andre væremåter og livsanskuelser blir man mer klar over slike selvfølgeligheter, og kan vurdere noen av dem mer kritisk. Jentene har på denne måten blitt kritis­ke til deler av det som mange av deres foreldre ser som selvfølgelig.

Det er lett å ende opp med et skille mellom det tradisjonelle tyrkiske og det moderne svenske, men dette stemmer ikke helt med virkeligheten. I dagliglivet flyter det svenske og det tyrkiske sammen, og tradisjon blandes med det moderne. I noen kontekster står æres­moralen sterkere, men det betyr ikke at livet er mer tradisjonelt her. Imidlertid trengs det en viss nærhet og lokalt felles­skap for at æresmoralen skal overleve.

I et nært fellesskap er jentenes handlinger veldig tydelige, og ”alle” kjenner deg og vet hva som foregår i forstaden. Det er derfor vanskelig for jentene å bryte ut av den kvinnerollen som tildeles dem selv om de skulle ønske å gjøre det. Omgivelsene vil prøve å beskytte dem og kontrollere dem. Jentas renhet er vik­tig for familiens ære, men også resten av det tyrkiske fellesskapet følger med på hva jentene gjør. I middelhavsregionen blir kaos i relasjonen mellom mannens og kvinnens verden sett som den største trusselen mot samfunnets orden, skriver Sjögren (1993). Mernissi (1975) mener muslimer ser kvinners seksualitet som aktiv, og at kvinner har en makt til å for­føre menn. Kvinner må derfor beskyttes fra seg selv for ikke å bringe kaos til ver­den. Delaney (1991) hevder derimot at det tyrkiske samfunnet ser kvinnen som maktesløs og sårbar, og at hun derfor må beskyttes fra mannens umettelige seksu­alitet. Uansett om kvinnens seksualitet sees som aktiv eller passiv er det viktig å ”beskytte” kvinnen, slik at hun kan for­bli ”ren”, og dette gjøres ved kjønnsse­gregasjon, tidlig ekteskap, og ekteskap innenfor gruppen.

Innenfor en moral av ære og skam er jentenes seksualitet et offentlig anlig­gende. Jenters og kvinners ”renhet” er noe som snakkes om og diskuteres, både blant slekt og andre innenfor det tyrkis­ke fellesskapet. Hvis det er mistanker om at ei jente har kjæreste eller ikke lenger er jomfru, vil både hun og fami­lien merke sanksjoner. Jentene fortalte at de helt siden de var små har hørt at de må være ”bra jenter”, og at det er de som er ansvarlig for familiens ære. Gjennom sin renhet sikrer de familiens anseelse og omdømme. Dette betyr at deres seksualitet ikke bare er deres egen, men noe hele familien og slekten er opptatt av. I motsetning til dette står det svenske eller vestlige idealet om at indi­videt selv bestemmer over egen kropp og seksualitet. Det er en oppfatning om at seksualitet er noe privat, noe som ingen andre skal bestemme over. Når jeg snakket med jentene hendte det at de selv tok opp temaet seksualitet. Alle som snakket om det, hevdet at de selv bestemte om og når de ville ha sex, selv om de fleste også understreket at de ville vente til de giftet seg.

Foto: Olle Lindstedt/Mira/Samfoto

Ei av jentene, Hülya, fortalte meg at hun selv bestemte når hun ville ha sex, og at det for henne føltes rett å vente til ekteskapet. Det virket som om hun hadde tenkt gjennom saken, og vurdert hva hun selv ville, og hun nevnte ikke noen begrensninger eller press fra andre ved dette tilfellet. Hun ga et inntrykk av å være fri og selvstendig, og at hun selv hadde full kontroll. I forhold til andres utsagn kan det virke umulig for noen av jentene å ha kjæreste uten at noen fikk vite om det. Hvordan kan denne jenta si at hun selv bestemmer? For det første er ikke alltid ideal og praksis sammenfal­lende. En annen viktig side ved denne hendelsen er identitet. Nesten alle jen­tene jeg snakket med var opptatt av å fremstå som ”moderne” og selvstendige. Ved å fortelle andre at man er det, for-teller man det også til seg selv. Ved å hevde at ens seksualitet er ens egen, konstrueres et selvbilde som sprenger stereotypien om undertrykte jenter. Men handling er også viktig i prosessen med å konstruere identitet. Kan jentene handle på tvers av normene i det tyrkis­ke fellesskapet?

I det tyrkiske fellesskapet i forstedene er idealet om ære stadig til stede, og de unge jentene søkte seg gjerne til kontek­ster hvor de kunne føle seg friere. På skolen er det godtatt at gutter og jenter snakker og tilbringer tid sammen, og i sentrum av byen er det ikke så mange av den eldre generasjonen som kan overvå­ke hva du gjør. Selv om det i teorien ville være umulig for en jente å ha kjæ­reste, møtte jeg ei som hadde det. Kjæresten var til og med av pakistansk opprinnelse, og hun kunne derfor ikke gifte seg med ham uten mye oppstuss og sanksjoner. Dette forholdet var imidler­tid ikke offentlig kjent, det var noe som bare de nærmeste vennene visste om. Det at jeg fikk vite det viser at også andre antakelig visste om det, men så lenge det ikke ble snakket om var det offisielt ikke-eksisterende. Vi ser et skil­le mellom hva som er offentlig og hva som er privat. Jentenes seksualitet er, kan hende, offentlig i forstaden, men de har også en privat side. Offentlig lever de etter normene som gjelder i forsta­den, men privat uttrykker de andre holdninger og søker seg til kontekster hvor andre normer gjelder.