Av Trine Lynggard
Internasjonalt er Elina Vuola en veteran innen feministisk teologiforskning med en forskningsproduksjon på både spansk, engelsk og finsk. Men profet i eget land er det vanskelig å bli. Hun er dosent ved Det teologiske fakultet ved Helsingfors universitet, men det er en tittel, ikke en stilling. Etter at hun disputerte for ti år siden, har hun aldri fått en fast posisjon ved sitt eget fakultet. De siste fem årene har hun hatt en forskerstilling ved Institutt for utviklingsstudier som er finansiert av Finlands Akademi, men denne finansieringen tar slutt i august i år. Samtidig har hun alltid hatt nær tilhørighet til Kristina instituttet, senteret for kvinneforskning ved Helsingfors Universitet, hvor hun også er dosent.
Det teologiske fakultetet ved Helsingfors Universitet har nesten ingenting innen kvinneforskning. Det er ikke mitt valg at jeg aldri har jobbet fast der. Men det er ikke bare negativt. Vi kjønns- og religionsforskere har dermed vært en del av finsk kvinneforskning fra begynnelsen. Den feministiske forskningen i mange andre land har ikke vært så åpen for religionsforskning. I USA er for eksempel feministisk religionsforskning mye mer marginalisert innen feministisk forskning enn her, sier Elina Vuola som har hatt mye av sin forskningskarriere utenfor Finland og da særlig på det amerikanske kontinentet.
Hun har vært gjesteforsker og foreleser ved universiteter i USA og Mexico, Nicaragua og Costa Rica. Doktorgradsavhandlingen gjorde hun i Nicaragua. Den handler om forholdet mellom frigjøringsteologi og feministisk teologi – og mangelen på dialog mellom de to retningene. Avhandlingen vakte oppmerksomhet internasjonalt etter at den utkom i bokform på engelsk i Finland i 1997, og den er senere publisert både i USA og England, og på spansk i Spania og i Ecuador.
Elina Vuola har sin forankring først og fremst i religionsfilosofi og etikk. Hun analyserer frigjøringsteologien som teori ved hjelp av latinamerikansk feministisk teologi.
Jeg analyserer også kritisk visse spørsmål innen feministisk teologi fra perspektivet til frigjøringsteologien. Seksualetikk i et fattigdomsperspektiv burde være et viktig tema for en dialog mellom frigjøringsteologer og feministiske teologer, men ingen synes å være særlig interessert i en slik dialog, forteller hun.
Feminismen – et sekulært prosjekt
Elina Vuola er også sterkt engasjert i formidling og debatt både i Finland og internasjonalt. Det siste året har hun vært gjesteredaktør for ikke mindre enn tre vitenskapelige tidskrift som har hatt kjønn og religion som tema, nemlig det finske Teologisk Tidsskrift (1-2006), det nordiske Temenos – Nordic Journal of Comparative Religion (1-2006) og the Journal of European Society for Women in Theological Research (1-2007).
I 2005 var hun hovedansvarlig for den store tverrvitenskapelig religonskonferansen II Christina Conference on Gender, Religion and Theory ved Helsingfors universitet. I sin åpningstale med tittelen Study of Religion and Feminist Theory: Dialogue or Silence? utfordret hun de 200 deltakerne fra hele verden til å diskutere forholdet mellom feministisk teori og religionsforskning, et spørsmål hun mener har mer enn teoretisk interesse.
Vi er vitne til økt fundamentalisme innenfor alle de store religiøse tradisjonene. Denne sosiale fundamentalismen skaper nye politiske allianser mellom for eksempel Vatikanet og noen muslimske regimer, særlig rettet mot kvinners rettigheter. Samtidig er det en manglende evne blant feminister til å analysere dette fenomenet, inkludert en manglende evne til å ta på alvor kvinners egne positive identiteter som muslimer og katolikker.
Vi må være forsiktig med å dømme religion per se som undertrykkende for kvinner, uten å høre på de forskjellige stemmene fra kvinner over hele verden som balanserer mellom sine identiteter som kvinner og sin plass i religiøse samfunn, påpeker Elina Vuola.
– Hva mener du er årsaken til denne manglende interessen for religion blant feminister?
Feminismen som politisk prosjekt har vært nært knyttet til et bredere politiske prosjekt som sier at sekularisering er nød¬vendig og at det vil skje uansett. En annen forklaring er naturligvis at religionene er så misogyne, så fiendtlige til kvinner. Så det er ikke overraskende at feminister ikke er positive til religiøse institusjoner. Men hvis man ikke har noen innsikt i religion, ser man bare på religion som en institusjon, som for eksempel Vatikanet. Det er viktig at vi som feminister også ser religion som spiritualitet og folkereligion, menneskers og kvinners egne tolkninger av religion.
Jomfru Maria vekkelse
– Det bringer oss over på ditt forskningsprosjekt i Costa Rica. Praktiserende katolske kvinners egne tolkninger av sin religion, med fokus på deres relasjon til Jomfru Maria. Hvorfor akkurat Jomfru Maria?
Mens dyrkelse av Jomfru Maria anses som kjettersk innenfor protestantismen, er dyrkelsen av Jomfru Maria institusjonalisert i den katolske kirke og har vært i sterk framgang de siste 150 årene. De mest kjente stedene der Jomfru Maria skal ha åpenbart seg, besøkes årlig av millioner av pilgrimmer, som i Lourdes i Frankrike, i Fatima i Portugal og ikke minst i Mexico, der over 12 millioner årlig besøker Jomfruen av Guadalupes basilika. Den forrige pave Johannes Paul II var kjent som en ”mariansk” pave, noe som har bidradd til at Jomfru Maria-dyrkelsen har blitt en ny vekkelse de siste årene. Feministisk teologi har i over tjue år interessert seg for Jomfru Maria som den eneste kvinnen i det ”himmelske hierarkiet”.
Katolisismen i Latin-Amerika er integrert i den folkelige kulturen på en helt annen måte enn i Europa. Den katolske kirken er den eneste institusjonen som har overlevd siden erobringen av kontinentet. Innen latinamerikansk feministisk forskning, særlig innenfor sosiologi, ser man generelt ganske negativt på religionen, og særlig på Jomfru Maria figuren. Feministiske forskere synes Jomfru Maria, med sin underdanighet, er et umulig forbilde for kvinner. Jeg synes også at den offisielle katolske læren om jomfru Maria er ganske kvinnefiendtlig. En av de katolske dogmene er jo at hun er evig jomfru, altså både før og etter fødselen. Det er ganske sadistisk da, sier Elina Vuola.
Men kvinnene hun snakker med, virker som om de bryr seg lite om hva kirkens lære sier om jomfru Maria.
De identifiserer seg med henne av andre årsaker, og det synes jeg er interessant å utforske. Jeg har gjennomført en første omgang med intervjuer med troende katolske kvinner og er bare i begynnelsen av mitt forskningsprosjekt. Men så langt kan jeg si at deres relasjon til jomfru Maria er en virkelig relasjon. Kanskje er det overraskende. Det er viktig for dem at hun er en kvinne som dem, hun forstår både menn og kvinner bedre enn den maskuline Jesus. Hun er mor, hun forstår kvinner spesielt bra. Jeg ser også en dobbel funksjon i deres relasjon til Maria – hun er menneskelig på den ene siden, men på den andre siden ikke hvem som helst, hun er en guddommelig figur og mer enn den enkelte, en som kan hjelpe kvinnene. Det er denne spenningen jeg har hørt i alle intervjuene.
Kritisk til marianismo
Hun er skeptisk til bruken av marianismo som begrep utviklet innen feministisk teori i Latin-Amerika. Her er jomfru Maria selve grunnlaget for kvinnens undertrykking. En forutsetning for frigjøring av kvinnen er i følge denne analysen at det må tas et oppgjør med Jomfru Maria og de verdier hun representerer. Begrepet brukes ofte som det motsatte av det latinamerikanske begrepet machismo.
Marianismo-begrepet unyttes og brukes hele tiden i feministiske analyser uten at det blir presisert hvilket Mariabilde man bygger på, om det er kirkens, kunstens eller kvinnenes. Jomfruen av Guadalupe i Mexico er for eksempel et nasjonalistisk kultursymbol, mens andre Jomfru Maria skikkelser har andre symbolverdier. Er det virkelig så enkelt at jomfru Maria i seg selv utgjør ”en alvorlig helsefare” for kvinner? Jomfru Maria skikkelsen har åpenbart stor betydning for svært mange kvinner. Da er det problematisk at feministene sier at det er på grunn av Jomfru Maria at kvinner er undertrykt. Det står i motsetning til hva mine informanter sier, nemlig at hun for dem er en kilde til trøst og styrke, en positiv skikkelse.
–Har du tatt opp din kritikk av marianismo med latinamerikanske feminister som anvender dette begrepet?
Jeg har diskutert det i et nettverk av feministiske Latin-Amerika forskere fra forskjellige disipliner. Det ble en het debatt, de mener marianismo-begrepet er nyttig, de aksepterte ikke min måte å se det på. Mens feministiske teologer forstår hva jeg sier.
Jomfrudommen ikke mulig!
– Synes du ikke det er et paradoks at religionen står så sterkt blant kvinner i Latin-Amerika når den katolske kirkes forbud mot prevensjon og abort gjør at mange kvinner dør av utrygge aborter? Den katolske kirkens påbud når det gjelder reproduksjon kan jo være direkte livstruende for kvinner?
Den katolske kirkens seksualetiske program er ikke basert på kvinners erfaringer av sin kroppslighet. Mange kvinner tror ikke på det kirken sier på dette området, de er intelligente mennesker. Selv i Latin-Amerika bruker katolske kvinner prevensjon, de skiller seg og de tar abort etc. Selv de som ikke har så mye utdanning, ser at kirken styres av ugifte menn som ikke har noe forhold til kvinners liv. De er gode til å relativisere det, til å forstå det på det private planet. Jeg spurte en av de eldre kvinnene: hvordan forstår du Marias jomfrudom? Hun hadde fortalt at hun hadde åtte barn og elsket Jomfru Maria, hun ga meg også et lite bilde av jomfru Maria. Jeg må bare si på spansk det hun svarte: Usted med dice que es madre tambien verdad, y tiene dos hijas, asi que Usted sabe que no puede ser! Todas las mujeres saben que no puede ser! Du har fortalt at du også er mor, ikke sant, og har to døtre, så du vet at det ikke er mulig! Alle kvinner vet at det ikke er mulig!
Det er det konservative lederskapet i kirken som har skapt dogmet om jomfrudommen. Vanlige kvinner som elsker jomfru Maria, synes det er latterlig. Det er viktig å vise at det vanlig folk mener, også er katolisisme. Det er feministiske teologers ansvar å skrive teologi fra kvinners perspektiv. Det betyr også å lytte til hva vanlige kvinner sier, hvilken betydning religionen har for dem.
Vi må i hvert fall lytte, selv om vi ikke forstår og er enig i alt, tilføyer Elina Vuola og medgir at det ikke er alt hun heller kan identifisere seg med.
De troende kvinnene har jo noen internaliserte kvinnebilder – som for eksempel min mamma også hadde, som at kvinnen framfor alt er mor, og når du blir mor, har du en bestemt rolle i familien. Fra feministisk hold blir disse holdningene kritisert for å være essensialistiske og biologistiske. Det samme kritikken rettes mot islamske feminister som fastholder Koranens egalitære grunnholdninger, at kvinnen er likeverdig med mannen, men har forskjellige roller som er gudgitt. Som forskere behøver vi ikke være enige, men vi burde rette oppmerksomheten mot hva slike utsagn egentlig sier om deres identitet.
Politisk strid
– Hvordan vil du forklare at kvinners reproduktive rettigheter i mange år nå har vært et politisk stridsspørsmål på høyeste nivå internasjonalt, nå sist i Kvinnekommisjonen (CSW) i FN?
Den katolske kirke har mistet mye av sin legitimitet og politisk makt når det gjelder seksualetikk og familiepolitikk i de europeiske katolske landene som for eksempel Italia. Vatikanet har derfor konsentrert seg om å legge politisk press på landene i Latin-Amerika som en region som ennå ikke er tapt til sekularismen. Samtidig kompenserer Vatikanet for tapet av innflytelse over enkeltindivider med å trappe opp den politiske aktiviteten på den internasjonale scene, i FN og i andre internasjonale organisasjoner. Religiøse fundamentalistiske reaksjoner i nyere tid er også en reaksjon mot feminismens framvekst, feminismen beskyldes for å ville utrydde familien. Det er et spørsmål om makt, å holde kvinner nede handler om makt. Kvinne- og kroppsfiendtlighet har en lang tradisjon i de monoteistiske religionene kristendommen, judaismen og islam. Som Foucault sier; å kontrollere seksualitet er å kontrollere menneskers liv. For det gjelder jo ikke bare kvinner, men også homofile undertrykkes og diskrimineres innenfor de religiøse institusjonene.
Fattige kvinner rammes
– La oss snakke litt om tema for din avhandling. Hvordan stiller frigjøringsteologene seg til feministisk kritikk av den katolske kirkes holdninger til familien, reproduksjon, seksualitet og kvinners rettigheter?
Mange frigjøringsteologer er imot sølibat og mot forbudet mot kvinnelige prester, men problemet er at de ikke sier det offentlig. De har en dobbeltmoralsk holdning. Som individer har de også forståelse for kvinners situasjon og kvinners rettigheter. Dersom frigjøringsteologer vil forsvare de fattiges rettigheter, om de vil være trofaste mot seg selv, så må de ikke bare snakke om klasse, men også kjønn. Det er fattige kvinner som dør av mangel på reproduktive rettigheter. Middel- og overklassens kvinner har råd og mulighet til å få utført trygge aborter eller gjennomgå et trygt svangerskap og en trygg fødsel. Fire millioner kvinner i Latin Amerika tar abort årlig, de fleste av disse er ulovlige og foretatt under risikable og livstruende forhold. Abort er en av de viktigste dødsårsakene blant kvinner mellom 15 og 39 år i Latin-Amerika. 30 prosent av mødredødeligheten i Nicaragua skjer blant unge jenter under 19 år. Slik kunne jeg fortsette!
Ofte har jeg fått spørsmålet om hvorfor jeg fra Finland skriver og forsker på dette, men jeg er jo i en posisjon hvor jeg ikke har noe å tape, jeg kan si hva jeg vil uten at noen straffer meg. Det er særlig vanskelig for katolske teologer, menn eller kvinner som jobber på katolske institusjoner, de vil jo bli utestengt fra sin institusjon, som nonnen Ivone Gebara fra Brasil, en av de få som har sagt offentlig at abort ikke alltid er en synd, hun fikk store problemer.
De som taler åpent er katolske feminister som ikke er tilknyttet kirken som institusjon, legfolk.
En uskreven historie
– Hva mener du er de største utfordringene innen feministisk teologi og religionsforskning?
Vi må huske på at historisk har kvinner ikke hatt mulighet til å studere sin religion, de hellige tekstene, og til å utvikle etikk. De religiøse prinsippene er blitt skrevet og omskrevet gjennom århundrer, i en tid og i en kontekst som har ekskludert kvinner helt og holdent. Vi har bare hatt en eller to generasjoner med feministisk teologiforskning. Seksualetikk, familie, reproduksjon, fødsel og seksualitet basert på kvinners erfaringer, er ennå ikke skrevet innen den kristne kirke. Det gjelder det samme innefor andre religioner, at kvinner ikke har sluppet til med sin tolkning. Nå kan vi gjøre det med autoritet fordi vi har utdanning. Det er en rettighet vi har, men også et ansvar. Og vi ser også at kvinner som utdanner seg innen teologi, ofte blir feministiske i prosessen!
En annen utfordring er å vise at forskning på kjønn og religion ikke lenger bare er feministisk kritikk av religion som en monolittisk, patriarkalsk konstruksjon som ukritisk kan erstattes med feminine symboler. Både menn og kvinner forhandler med sine religiøse tradisjoner på forskjellige måter og på forskjellig nivå. Vi burde også se på feministisk teori fra religionens perspektiv og feministisk forskning på religion fra et bredere perspektiv. Kritisk dialog mellom de to er en av de store spørsmålene for teologer, antropologer og religionsfilosofer.
Vi må også innse at våre samfunn ikke er så sekulariserte som vi tror. Ta debatten om homofilt ekteskap her i det sekulariserte Finland. Plutselig blir tolkning av vår lutherske eller kristne religion sentralt i etiske og samfunnsmessige spørsmål som homoseksualitet. Da merker vi at vi ikke er så sekulariserte likevel. Det hadde vært interessant å gjøre det samme her i Finland som jeg gjør i Costa Rica, analysere hvordan vanlige folk forholder seg til religion.
Utvalgte publikasjoner av Elina Vuola om temaene i intervjuet:
Limits of Liberation. Feminist Theology and the Ethics of Poverty and Reproduction. (Dissertation) Sheffield Academic Press
and Continuum, Sheffield, U.K., and New York 2002 (268 p.)
“Seriously Harmful for Your Health? Religion, Feminism and Sexuality in Latin America”. Article in Liberation Theology and
Sexuality: New Radicalism from Latin America. Ed. Marcella Althaus-Reid. Ashgate, London, 2006.
"Option for the Poor and the Exclusion of Women – The Challenges of Postmodernism and Feminism to Liberation Theology”. Article
in Opting for the Margins. Postmodernity and Liberation in Christian Theology. Ed. Joerg Rieger. Oxford University Press:
Oxford, 2003.
”Remaking Universals? Transnational Feminism(s) Challenging Fundamentalist Ecumenism”. Theory, Culture and Society, vol. 19,
Number 1-2, February-April 2002.
