Av Turid Øvrebø
Historien om menns deltakelse ved sine barns fødsler er ikke gammel – og det er en fortelling som på langt nær er ferdig skrevet. Mye tyder på at menn har utviklet sitt engasjement i sine barns fødsler og sitt samliv med spedbarn på en mer dyptgripende måte enn helsevesenet – og kvinner – har forstått.
På seminaret "Mænd og Maskuliniteter" på kjønnsforskningsfestivalen i København i slutten av januar presenterte chefspsykolog Svend Aage Madsen ved Rigshospitalets Juliane Marie Center i København en sentral dansk studie av det psykologiske faderskapet og hvordan menn etablerer relasjonen til sine barn gjennom fødsel, barseltid og spedbarnsperioden.
Det er ikke mer enn drøyt 30 år siden kvinnene inviterte barnefedrene inn på fødestuen.
- Det i seg selv var et historisk brudd, en markant endring i vår sivilisasjon. Kvinnene ville ha mennene med seg, først og fremst for å få støtte og omsorg. Mennene ble invitert inn på fødestuen som "fødselshjelpere". Drivkraften var også å få en sterk felles opplevelse i parforholdet, sier Svend Aage Madsen.
Han leder det danske forskningsprogrammet "Fedres relation til deres sped- og småbørn" i samarbeid med lektor Hanne Munck, Institut for Psykologi ved Københavns Universitet. Forskningsprogrammet fokuserer primært på hva det betyr for menn å bli fedre, det vil si de subjektive og psykologiske prosesser i mannens utvikling av faderskapet. Det er enestående i den forstand at det i tidligere forskning er uklart hva det betyr for menn å få et spedbarn og bli far. Derimot er det gjort flere undersøkelser av farens betydning for barnet, deres måter å være sammen med barn på og undersøkelser som påviser farens betydning som partner for moren under graviditet, fødsel og spedbarnstid.
En mann av sin tid
Fedres deltakelse i sine barns fødsler er et fenomen som fremdeles er i sin tilblivelse. Svend Aage Madsen beskriver derfor
sin forskning om menns forhold til fødsler og spedbarn som "et øyeblikksbilde av et felt i bevegelse".
En av undersøkelsene omfatter alle de 698 fødslene i en tilfeldig utvalgt periode ved Rigshospitalet i København på slutten
av 1990-tallet. Han fant at fedre deltok i omkring 95 prosent av fødslene. Blant de fødsler hvor fedrene ikke deltok, hadde
et flertall av kvinnene en muslimsk kulturbakgrunn. Like-vel var det også mange fødsler blant flyktninger og innvandrere hvor
fedrene deltok, selv om de kom fra en kultur hvor dette var uhørt.
I forlengelsen av denne registreringen ble 159 fedre intervjuet før og nesten like mange etter fødselen. På ulike måter ble de spurt om sin egen motivasjon, og hele 98 prosent svarte "fordi jeg selv har lyst". Nesten halvparten av de blivende eller nybakte fedrene svarte også: "fordi min kone ønsker det", mens bare en av ti svarte "fordi det gør man". Ca 80 prosent av fedrene svarte "fordi jeg vil modtage mitt barn".
«Vil ta imot mitt barn»
Madsen påpeker at helsevesenet fremdeles ikke tillegger fedrenes deltakelse nevneverdig annen betydning enn at de er der som en støtte til kvinnene under fødselen. Han mener også at fedrenes vei inn på fødestuene har gått via en identifisering med og innlevelse i kvinnen, men at fedres motivasjon har utviklet seg og at situasjonen slik har endret seg markant.
- Fedre deltar i stadig større grad av egen lyst og ikke bare med det formål å støtte og beskytte den fødende kvinnen. Det selvstendige ønsket på egne vegne viser seg for eksempel i utsagnet: "Det er også mitt barn som blir født". Fødselen er farens møte med sitt barn og det viktige startpunktet for det psykologiske faderskapet, sier Madsen. Hans undersøkelse viser at holdninger og rutiner i helsevesenet henger etter utviklingen. Fedre opplever at de ikke "riktig hører til" sammen med mor og barn den første tiden. Fedrene neglisjeres på ulike måter i fødselsmiljøet, de må "hekte seg på", "klare seg selv" og når fødselen er over: gå hjem og sove alene. For eksempel svarte 70 prosent av fedrene at de var lei seg, fortvilet eller fant det urimelig at de ikke kunne sove sammen med mor og den nyfødte på fødeavdelingen.
Fedrene i undersøkelsen ønsket et tett og intenst samvær med partneren under hele fødselsforløpet og i den første tiden sammen med barnet. 90 pro-sent av dem ønsket at paret og den nyfødte fikk være helt alene en stund etter fødselen. To av tre fedre kjente det som om helsevesenet plasserte dem på sidelinjen eller som et vedheng til sitt barns fødsel.
Misforståtte menn?
Fedres deltakelse ved fødsler er et felt hvor menn er i ferd med å finne sin egen veg. Madsen viser til at menns væremåte under fødselen lett kan bli tolket negativt. Enkelte menns interesse for teknologien rundt en fødsel og deres ønske om å få råd om hva de kan gjøre er for eksempel blitt tolket som klassisk angst, en redsel for å bare være tilstede i det følelsesmessige. Men det kan like gjerne oppfattes som et sterkt uttrykk engasjement og tilknytning. Menn/ fedre går ofte inn i forskjellige situasjoner ved å søke rasjonell innsikt og ved å handle – gjøre noe.
- Den overgangsfase som faderskapet i dag befinner seg i – med stor uklarhet om roller, ønsker og forventninger, evner og lyst – gjør fedrene sårbare. Dette er med på å gjøre deres posisjon utsatt overfor omgivelsenes rutiner og "kvinneverdenes" signaler, mener Svend Aage Madsen.
Ulike fortellinger
I det danske forskningsprogrammet inngår en studie av spedbarnsfedre før fødselen, kort tid etterpå, og så fem måneder etter at barnet ble født. Svend Aage Madsen sier at han selv aldri har oppfattet seg som kjønns- eller mannsforsker, men etter en avhandling om spedbarn og moderskapet, så han det som helt naturlig å forsette med en avhandling om spedbarn og faderskapet.
En av hans teser om det psykologiske faderskapet er at det nære og følelsesmessige er språkløst og vanskelig å formulere, ikke minst fordi våre dagers fedre selv er blitt "mødret" av kvinner. I sin forskning har han vært opptatt av å få frem både mødrenes og fedrenes fortellinger om seg selv og sitt lille barn og hvordan de i praksis tok hånd om sine spedbarn.
- Mødre og fedre beskriver sitt kommende barn svært ulikt før en fødsel. Fedrene ser gjerne for seg barnet når det er flere år gammelt og snakker om hva de kan gjøre sammen med barnet. Etter at barnet er født, blir fortellingene mer like. Likevel beskriver mødrene helst hvordan de har hatt det sammen med spedbarnet, mens fedrene forteller hva de har gjort sammen med barnet, sier Madsen.
Likere i praksis
Han mener at de ulike fortellingene dekker over at fedre og mødres praksis er langt mer lik. Historiene de selv forteller er annerledes enn det som faktisk skjer..
- Historisk sett har fedre hatt liten omgang med sine spedbarn. Nyere studier viser derimot at våre vante forestillinger må vike. Kvinner er også lekende og fysiske med sine spedbarn, mens menn viser varme og ømhet sammen med den lille. Når fedre har ansvaret, våkner også de av spedbarnas gråt, understreker Svend Aage Madsen. Han viser til at ulikhetene i mannens og kvinnens fortellinger har sine røtter i den sosialiseringen som gutter og jenter har vokst opp med.
- Når de blir foreldre, blir disse kjønnsbaserte fortellerformene gjerne mer kjønnsstereotype. Det er grunnen til at ulikheten i fortellingene kan bli mer antagonistiske, mens samværet med spedbarnet kanskje ikke er så forskjellig, sier han.
Tid teller mest
Han understreker at tid teller mest for utviklingen av relasjonen til spedbarnet.
- Omfanget av den ansvarlige praksis man har sammen med spedbarnet er det sentrale – for begge kjønn. Hvis faren – eller moren – har langt mindre praktisk samvær med barnet, vil fortellingen om det naturligvis forbli på et ikke-konkret nivå. Men selv om det er likhet i fedres og mødres samvær med spedbarn, vil det fortsatt være kjønnsforskjeller i hva de forteller og hvordan de forteller om seg og sitt spedbarn, sier Svend Aage Madsen.
Første gang publisert i NIKK magasin 1 2000 © NIKK
