Feminisme på norsk - hvit og vestlig?

Av Beret Bråten

Vi er på konferansen Crossroads, arrangert på Universitetet i Oslo, forsommeren 2005. Crossroads ble et forum for diskusjon om kjønnsrettferdighet på tvers av kulturer, religioner og etnisitet. Ett viktig spørsmål handler om antirasistisk feminisme. Uma Narayan holder et av plenumsforedragene. Hun viser til at dagens vestlige feminister bruker tid og energi på saker som angår fargede kvinner, innvandrerkvinner og tredje verdens kvinner. Det fokuseres på saker som slør, æresdrap, tvangsekteskap, arrangerte ekteskap og trafficking av kvinner.

– Fargede feminister ba ikke om en slik dagsorden da de kritiserte ”mainstream second wave feminism”. Denne dagsordenen har hvite feminister selv satt, på vegne av fargede kvinner. Dagens hvite feminister har erstattet fortidas kjønnsessensialisme som opphøyet hvite kvinner til normen, med ulike former for kulturell essensialisme. Den kulturelle konteksten fargede kvinner befinner seg i essensialiseres. De fremmer hvit og vestlig kultur som kulturelt overlegen, posisjonerer ofte fargede kvinner som objekter som bør reddes og seg selv som deres politiske velgjørere, sier Uma Narayan. Hun oppfordrer hvite vestlige feminister til å tenke gjennom på nytt hva slags inkludering de står for, og hvordan de skal svare på de fargede feministenes kritikk.

Finnes en antirasistisk feminisme? Vi har intervjuet teolog Anne Hege Grung som tror på dialogens evne til å bevege. Vi har også spurt to unge norske feminister, Hadija Tajik og Aina Landsverk Hagen, om antirasistisk feminisme på norsk.

Hadia Tajik: - De ”vet bedre” enn oss

– Den hvite feminismen er preget av holdningen ”vi vet bedre enn deg hva som er bra for deg”. De er opptatt av frigjøring ut fra et ståsted de selv definerer og i liten grad problematiserer, sier Hadia Tajik.

Tajik er ung, norsk journalist som også er i ferd med å avslutte en mastergrad i menneskerettigheter i England. Hun synes ikke at norsk feminisme har vist seg spesielt antirasistisk.

– Jeg synes heller den er orientalistisk. Det vil si at de andre betraktes med et vestlig utgangspunkt og gjerne defineres som alt det Vesten ikke vil være. Hadia Tajik viser til at hvite feminister ikke har brydd seg om problemer som innvandrerkvinner møter i arbeidslivet og på boligmarkedet. Det er vansker som den hvite majoriteten (som feministene er del av) påfører kvinner og jenter med innvandrerbakgrunn. 

I 2001 redigerte Hadia Tajik boka ”Svart på hvitt”, en samling tekster skrevet av ungdom som har en annen hudfarge enn den hvite, og i flere år var hun en aktiv sosialdemokratisk ungdomspolitiker. I dag jobber hun i VG, Norges største avis. Samtidig har hun et ytterst kritisk blikk på den omtalen jenter og kvinner med innvandrerbakgrunn får i norske medier. Hun mener den er ensidig på medienes og en hvit majoritets premisser:

– Når avisene skriver om jenter med innvandrerbakgrunn, bruker de en spesiell dramaturgi. Hun kan være ”offerheltinnen”, en jente som har hatt det vondt, men som har gjort opprør. Det vonde er som regel knyttet til jentas bakgrunn, mens heltestatusen er knyttet til et brudd med dette miljøet og med dets tradisjoner. En annen kvinnerolle er ”de hjernevaskede kvegene”. Det er et uttrykk jeg har lånt fra Shabana Rehman. De hjernevaskede kvegene er innvandrerkvinner som tilsynelatende har det bra. Men det er bare tilsynelatende, for egentlig er de så undertrykte at de ikke engang merker det selv.

– Finnes det ingen andre roller eller bilder?

– Det må i så fall være ”de pene, muslimske jentene”. De er ettertraktet fordi de gjør seg godt i media generelt og på TV spesielt. De pene, muslimske jentene har den samme troverdigheten som ”offerheltinnene”, men trenger ikke å eksponere sin private lidelse for å bli lagt merke til. I stedet skrives hun dramaturgisk inn i en diskurs som får henne til å framstå som Kjerringa Mot Strømmen i sitt etniske miljø. Offerhistorien hennes blir dermed implisitt, fordi hun tross alt kommer fra en ”undertrykkende kultur”, poengterer Hadia Tajik.

Aina Landsverk Hagen: - Vi jobber hver for oss

- I praksis samarbeider ikke ”hvite” og ”svarte” feminister. Vi jobber hver for oss. Og vi får ikke til en antirasistisk feminisme før vi får flere jenter med minoritetsbakgrunn inn i kvinnebevegelsens organisasjoner og nettverk, mener Aina Landsverk Hagen.

Aina Landsverk Hagen har nylig fullført en masteroppgave i sosialantropologi om iranske elitefeminister. Hun er forskningsassistent på Senter for menneskerettigheter i Oslo og på fritiden redaksjonssjef i det feministiske tidsskriftet Fett. Hun viser til at kvinner med minoritetsbakgrunn først og fremst er aktive i sin egen antirasistiske kvinnebevegelse, som på MIRA-senteret.

- Er ikke kvinnebevegelsen åpen for dem?

- Jo, men det blir som med kvinner i næringslivsstyrene eller i ledelsen i en avis. I prinsippet er det åpent for alle. Og noen mener at når kvinner med minoritetsbakgrunn ikke melder sin interesse, så er det vel ingen som har lyst. Men så enkelt er det ikke. Du må lete aktivt, strekke ut ei hand og si at de er ønsket.

- Er den hvite feminismen rasistisk?

- Nei. At den ikke er antirasistisk, betyr ikke at den er rasistisk. Når jeg mener den ikke er antirasistisk, har det sammenheng med at kvinnebevegelsen ikke gjør nok aktivt for å rekruttere kvinner med minoritetsbakgrunn. Et passivt standpunkt fører ikke til endring. Vi trenger disse jentene som aktive medfeminister, ikke som en ”annerledes” gruppe feminister.

- Må de hvite feministene endre seg?

- Ja, det handler også om å gi fra seg makt, noe vi alltid har krevd at menn skal gjøre. Nå må vi dele på den makten, vi som er premissleverandører i den feministiske debatten. Vi vil kanskje måtte dele den med kvinner som har andre synspunkter enn vi er vant til, men det er bare sunt. Norsk feminisme har godt av å bli utfordret på den måten. Det finnes allerede utfordringer og debatt mellom den gamle og den unge generasjonen feminister, men slik bør det også være mellom ”svarte” og ”hvite”.

Aina Landverk Hagen påpeker selv at også det nyetablerte tidsskriftet Fett har slitt med å rekruttere minoritetskvinner til redaksjonen.

- Det viser at det ikke nytter å være passive. Vi kan ikke bare lene oss tilbake og si at alle er velkomne. Vi må invitere dem inn. Til neste nummer av Fett har vi fått med flere jenter med minoritetsbakgrunn i redaksjonen, så vi er i ferd med å utvikle en antirasistisk feminisme for framtida, sier hun.

Kvinner i dialog om hellige tekster

Anne Hege Grung er teolog og feminist. Hun tror på dialogens muligheter. Derfor har hun invitert ti muslimske og kristne kvinner til dialog om deres religiøse tekster – sett i et kjønnsperspektiv.

Kvinnenes refleksjoner og diskusjoner danner utgangspunkt for Anne Hege Grungs doktorgradsarbeid, som nylig er påbegynt. Arbeidstittel er ”Kvinner, erfaringer og hellige tekster. En feministisk kristen – muslimsk dialogisk, hermenautisk analyse”. Doktorgradsarbeidet er tilknyttet forskningsprogrammet Cultural Complexity in the New Norway (CULCOM) på teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo.

Feministperspektiv møter dialogperspektiv

– Blant muslimer, også blant de som kjemper for å styrke kvinners stilling, kobles begrepet ofte til et sett av vestlige verdier som mange muslimer tar avstand fra, fordi de oppfattes som en del av vestens ønske om å skape resten av verden i sitt bilde. Dette sees som en forlengelse av kolonitidens imperialisme og som en stadfesting av den vestlige verdens ønske om økonomisk og politisk dominans, påpeker teologen.

Grung påpeker at kristendom og islam deler en arv som handler om begrensninger i kvinners handlingsrom og krenkning av kvinners rettigheter.

– Både kristne og muslimske kvinner strever med å fortolke og tilrettelegge sine liv som troende i forhold til autorative hellige tekster og tradisjoner. Ofte befinner de seg i klemme mellom egen kritikk og lojalitet. Arbeidet med å nytolke tekstene i det jeg har valgt å kalle et feministisk perspektiv, skjer både blant kristne og islamske teologer og andre akademikere. Men lite er gjort i forholdt til å sammenligne og diskutere kristne og islamske tekster i et feministisk perspektiv, sier teologen. Samtidig understreker Grung at det er nødvendig å drøfte begrepet feminisme.

Ti aktivt religiøse kvinner møtes

Anne Hege Grung har rekruttert til sammen ti kvinner i Norge fra kristen og muslimsk tradisjon.

– De som er sterkest i sin tro og har viktige posisjoner, dominerer gjerne i dialoger og diskusjoner.  Men de hellige tekstene leses og brukes også av folk uten teologisk bakgrunn. Jeg har respekt for og er nysgjerrig på deres tolkninger. Disse tolkningene har betydning i den enkeltes liv, men ikke bare det. De har også betydning for hvordan forståelsene av tekster utvikles og endres over tid, sier Grung.

Hun gir de ti kvinnene tekster som handler om kvinner fra bibelen, koranen og hadith. Hadith er fortellingene om hva profeten Muhammed sa og gjorde i ulike situasjoner. Så ber hun dem reflektere over og diskutere tekstene.  Forskerens rolle er å tilrettelegge, spørre og lytte.  Hva sier deltakerne om forholdet mellom tekst og egen erfaring? I hvilken grad har tekstene formet deres sosiale og religiøse handlingsrom? Hvordan tolker de kjønnsrollene? Hvordan opplever de hverandres tekster? Etter hvert skal hun også intervjue kvinnene enkeltvis. Men først ville hun la dem møtes og bli kjent med hverandre.

Historien om Hagar

En av to tekstbolker er historien om Hagar.  Den finnes både i bibelen og hadith, men med noen viktige variasjoner.

Hagar er Saras trellkvinne, og Sara er gift med Abraham. De kan ikke få barn, så Sara sier til Abraham at han skal ta Hagar og få barn med henne. Siden hun er Saras trellkvinne er hun hennes eiendom, dermed vil også barnet bli Saras eiendom. Hagar blir gravid og føder sønnen Ismael.  Som kjent får Sara og Abraham likevel et barn på sine gamle dager: Isak. Hagar jages ut i ørkenen. Men Gud ber henne dra tilbake.

– I kristen tradisjon er Sara Abrahams hustru og den som blir framhevet som forbilde og stammor gjennom å føde Isak. Paulus bruker Hagars skikkelse som et negativt speil når han slår fast at ”..vi er ikke barn av trellkvinnen, men av den frie kvinnen”, sier Grung. 

I opposisjonell kristen teologi har Hagar de siste tiårene oppnådd status som profet og frigjøringsskikkelse.

– Her vektlegges det at Hagar gjør opprør med Jahves (Guds) hjelp. I det gamle testamente er hun den første som gir Gud navn; ”han som ser meg”. Og hun kjemper for sin verdighet og for sin sønn, understreker Grung. I hadith har historien et annet utfall enn i bibelens tekster. Der anerkjennes Hagar som muslimenes mor, og Ismael har status som Abrahams førstefødte sønn.

– Pilegrimsritualet i Mekka har et ledd der pilegrimene til minne om Hagars strabaser går syv ganger rundt høydene Safa og Marwa, forteller Grung.

Tekstene om Hagar aktualiserer temaer som det å kjempe seg til verdighet og å gjøre opprør mot et patriarkalsk familiemønster. Hagar viser både mot og tro. Grung mener dette er et tema både kristne og muslimske kvinner på forskjellig vis kan relatere til egen erfaring og fortelling. 

– Historiene kan fungere som en katalysator og en premiss i eget arbeid med trosidentitet og kjønnsidentitet, også til en viss grad på tvers av tradisjonene, mener teologen.

Tekster om taushet og underordning

I tillegg har Grung valgt ut tekster om kvinners plass og plikt. Her er en kristen tekst som inneholder formuleringer om at kvinner skal ta imot læren i taushet, underordne seg og ikke selv opptre som lærer. Og her er en islamsk tekst om at oppsetsige kvinner skal formanes – og gis stryk.

– Begge tekstene har vært brukt, og brukes enda i dag, som autorative tekster for å begrense kvinners makt, innflytelse og utfoldelse i kristendommen og islam. Det er tekster som både har skapt og opprettholdt kvinneforakt, åpnet for undertrykkelse – ja, til og med fysisk voldsbruk overfor kvinner, forklarer Grung. Å arbeide i et dialogperspektiv med disse tekstene kan derfor være et godt grunnlag for felles kritikk fra begge sider. En får opp til diskusjon temaer som maktforholdet mann/kvinne, mannens rolle, kjønnssegregering, selvbilde og gudsbilde.

Den andre i teksten

Anne Hege Grung mener diskusjoner om tekstene kan føre til at det oppstår en felles forståelse eller fortelling på tvers av religionsskillene i gruppen, men det vil helt sikkert også oppstå motsetninger og diskusjoner. Hun påpeker at hun nå leser en bibeltekst annerledes enn hun gjorde før hun startet arbeidet med interreligiøs dialog.

– Jeg ser klarere at en del tekster fra bibelen kan være svært ekskluderende for ikke-kristne; for eksempel en del av tekstene i det gamle testamentet som handler om Israel og israelitter som Guds utvalgte folk. Samtidig har kristendommen og islam et felles utgangpunkt i Midtøsten, felles personer og steder. Derfor står disse hellige skriftene faktisk nærmere hverandre enn det mange andre hellige skrifter gjør. Islam inkluderer da også kristne og jøder i det de kaller bokens folk, fordi islam anerkjenner jødedommen og kristendommen som religioner Gud (Allah) åpenbarte seg igjennom før den endelige åpenbaringen kom til Mohammad. Mens kristne ofte ikke vedkjenner seg dette fellesskapet. Grung mener kristne i vesten bruker islam som et negativt speil.

– Muslimene er de andre. I norske diskusjoner framheves likestilling ofte som en umistelig verdi som særlig trues av miljøer som - med rette eller urette - framstilles som muslimske, sier Grung. Hun er enig i at mange islamske miljøer har langt igjen til likestilling. Samtidig har hun også både sett og hørt mye kvinneundertrykkende i kristne miljøer.

– Den norske kirken på topp-plan har etter hvert et ryddig forhold til likestilling. Men nedover i rekkene lever de patriarkalske strukturene i beste velgående. Og jeg synes ikke at kirken som sådan har tatt et skikkelig oppgjør med dette. Nå har jeg imidlertid ikke erfaring fra så mange andre arbeidsmiljøer enn Den norske kirken. Og det kan godt hende at de patriarkalske strukturene er like gjenstridige på andre områder, som i det norske helsevesenet og private næringslivet.

Dialog som arbeidsform

Så kan man spørre hvordan likeverdig dialog kan være mulig i en norsk virkelighet der muslimene både er i mindretall og forstått som de andre.  Det er en utfordring, erkjenner Grung. Selv ser hun dialog som en arbeidsmåte og beskriver det som en holdning: Å møtes, dele erfaringer, ikke for å forandre den annen part, men for å ta del i en gjensidig forandring som kan skje gjennom et møte.

– Deltakerne må slippe å hele tiden bli gjort ansvarlig for alle overgrep som er gjort i deres religions navn, og ingen må kjenne seg presset til å delta. Samtidig må det være åpenhet for å ta opp det som er vanskelig og kritikkverdig. Dialog skal ikke brukes til å glatte over, understreker Anne Hege Grung.

Første gang publisert i NIKK magasin 2 2005 © NIKK