Av Trine Lynggard
Hanne Haavind, professor i psykologi ved Universitet i Oslo er velkjent i Norden og internasjonalt som en viktig bidragsyter til den psykologiske kvinne- og kjønnsforskningen. Nettopp omsorg for barn og samspill mellom kvinner og menn i det familiære hverdagsliv skulle komme til å stå i fokus for Hanne Haavinds psykologiske forskning og i hennes virke som terapeut.
– Jeg leste selv bøker som "Det første leveårets psykologi" da jeg var gravid – samtidig som jeg hadde et program for å dele omsorgen for det kommende spedbarnet med faren! Jeg husker at jeg tenkte at dette er faglig og vitenskapelig tøys, men likevel blir jeg så berørt og plaget av dette. Hvordan må det være for dem som ikke har den kritiske faglige distansen jeg som psykolog hadde? Derfor ble jeg med og skrev en fagkritisk påpeking av at omsorg var for viktig til at kvinner skulle påta seg dette som en oppgave for dem alene og dermed frita alle andre for å erfare hva avhengighet av andre og ansvar for andre betyr.
– Min kritikk av myten om den gode mor ble ferdig omtrent på den tiden da sønnen min ble født i 1972. Det husker jeg godt, fordi jeg leste inn det første utkastet til manus på diktafon med den nyfødte ved siden. Da hun som renskrev manuset spilte av første avsnitt, kunne hun høre spedbarnet som skrek i bakgrunnen! ler Hanne Haavind som skynder seg å legge til at feministiske psykologer den gang – som i dag – slett ikke ville nedvurdere betydningen av god omsorg for barn. Tvert i mot, den norske kvinneforskningen er kjennetegnet ved en inngående dokumentasjon av omsorgens organisering og utforming.
– Barn vokser i sosialt samspill, og de kan nyttiggjøre seg av flere personer helt fra begynnelsen av livet. Det vi gikk imot var misforståelsen om at barneomsorg var en eksklusiv kvinneoppgave, og at den gode omsorg krevde egenskaper og kapasiteter som var enestående for den kvinnelige natur. Menn kan også sørge barn fra de er små, men de må involvere seg og delta for å lære det.
Mannen – implisitt norm
– Hvordan vil du beskrive kvinnesynet i psykologien den gang, eksisterte kvinner utover det å være mødre?
– Det var særlig to måter du traff på kvinner i psykologien: som noen som skulle være noe for andre, i egenskap av hustruer eller mødre, og som en gruppe som kom til kort og var litt dårligere eller svakere en det som var normen. Mannen var den implisitte normen, og målt opp mot den ble kvinnene litt feilaktige, syke eller forvirret. Kvinner ble sett på som syke når de ikke var som menn, og syke når de ikke var som "ordentlige" kvinner. I psykologipensum kunne vi lese at de kvinnene som ikke levde opp til implisitte normer for hvordan menn skulle være, var dårligere. Men de som avvek fra det kvinnelige og lignet på menn, var det også noe i veien med, sier Hanne Haavind og gir oss ett eksempel:
– En svensk psykolog gjorde en undersøkelse av kvinner og menstruasjon. Hans antagelse var at feminine kvinner var lite plaget av menstruasjonssmerter, mens maskuline kvinner hadde mye menstruasjonssmerter. Men undersøkelsen hans viste at det var omvendt: de med såkalte maskuline trekk var minst plaget. Da gjorde han om på hypotesen og sa at de maskuline var kroppsbenektere, derfor kjente de ikke smertene de egentlig hadde!
Doble standarder
– Og nå, hvor er kvinnene nå – i dagens psykologi?
– På sett og vis er de forsvunnet fra den "generelle" psykologien. Faget har beveget seg vekk fra et fordomsfullt kvinnesyn til en nøytralisering av det som har med kjønn å gjøre. Moren er blitt til "en av foreldrene", mann og hustru er blitt til "partnere". Dermed formidler psykologien en annen form for fortegning av kvinner; redselen for å si noe galt om kvinner, har ført til at man ikke snakker om dem. Faget kommer til å neglisjere kvinners erfaringer og personlige utvikling. Man får ikke et blikk for hvor viktig kjønn er for å skape forskjeller mellom kvinner. At kvinneliv er ulike betyr jo ikke at de har liv som menn. I kjønnsnøytraliseringens tjeneste er omsorg blitt et tomt "noe" som derfor lett kan deles likt mellom kvinner og menn. I kulissene spøker likevel de doble standarder; hun blir vurdert som en som ikke fullt ut innfrir barnets behov, mens han blir vurdert som en gave til barnet i kraft av sin blotte eksistens.
Hele personer
I sin forskning fulgte Hanne Haavind opp temaet mødres omsorg for barn fra den første boken, men med et annet perspektiv. Boka "Liten og stor" – som også ble hennes doktoravhandling – handler om hvordan moderne mødre organiserer hverdagslivet for seg og sine barn på en måte som støtter barna i utvikling. Boka belyser hvordan barna deltar i sin egen oppvekst når de har mødre som ikke er sammen med dem hele døgnet, men som likevel har en kontinuerlig omtanke for hva barnet utsettes for og hvordan den ungen klarer seg i sine bevegelser fra en situasjon til en annen.
– Jeg intervjuet først mødre om deres hverdagsliv i smått og stort. På denne måten forsøkte jeg å få et grep om hvordan omsorg ble utformet av personer som var hele personer, ikke bare noens mor. Å se moren som et helt menneske var noe nytt i psykologisk forskning. Jeg så på hvordan kvinnene selv både kombinerte og atskilte hensynet til barnet og hensynet til andre ting som var viktig for dem i hverdagen.
Kvinnelivenes mangfoldighet
Fra midten av 80-tallet var Hanne Haavind forskningsleder ved det sekretariatet for kvinneforskning som Norges forskningsråd hadde opprettet. Her satt hun i gang et nettverk av samarbeidende forskere som ville utvikle sitt feministiske blikk.
– Vi kalte nettverket "Kvinners utviklingsmuligheter" for å fremheve det tosidige i de endringer kvinnene var stillet overfor og selv drev fremover i sine liv; kvinnene endrer seg gjennom sine personlige erfaringer, og betingelsene for å leve et liv som kvinne er under endring. Jeg lærte selv mye av å være veileder for en rekke prosjekter innen klinisk psykologi og psykiatri og allmennmedisin, fordi det gav innblikk i kvinnelivenes mangfoldighet slik de ble formet av kvinnene i møte med de sosiale forhold som de var stilt overfor. Fra dette forskernettverket kom det etter hvert mange artikler, bøker og avhandlinger. De belyste både temaer knyttet til de lidelser og begrensninger som er knyttet til kvinnelivene og til de muligheter som følger med kvinners utvidede sosiale deltakelse.
Kvinnelighet og mannlighet i par
Et biprodukt av undersøkelsene av samspillet mellom kvinner var at Hanne Haavind ble opptatt av kvinne-mann relasjonene i heterofile parforhold. Artiklene "Makt og kjærlighet i ekteskapet" og "Endringer i forholdet mellom kvinner og menn" fikk betydning også i nordisk sammenheng. Det er i dag vanskelig å drive familieforskning uten å vise til den relative underordningen som de to i et par sammen forvalter. Her ble mannlighet og kvinnelighet for første gang sett som relasjonelle fenomen; det er ikke noe som er kvinnelig i og for seg, men det blir bestemt som det i relasjon til noe annet som dermed blir mannlig. Det er våre forestillinger om kvinner som attraktive, eller som ikke-attraktive, som utpeker positive og negative egenskaper ved kvinner.
I mer enn 20 år har Hanne Haavind studert samspill i parforhold.
– Min ambisjon har vært å søke systematisk og variert etter hvordan kvinner og menn i par kan forstå hverandre og seg selv, og jeg har særlig vært ute etter kvinnens plassering av seg selv i forhold til sin partner av motsatt kjønn. Innbakt i dette søket etter hvordan uttrykk for kvinnelighet og mannlighet står i forhold til hverandre i et varig forhold, var også forsøk på å se hvor makten ble av, hvordan mannsdominansen og den kvinnelige underordningen ter seg i personlige forhold der kjærlighet og varighet er det felles målet.
I denne forskningen samspiller Hanne Haavind med andre feministiske sosialpsykologer og sosiologer i Norden. Hun samlet en gruppe på syv forskere som har levert viktige bidrag til forståelsen av kjønn i personlige og sosiokulturelle sammenhenger, og sammen ga de ut boken Kjønn og fortolkende metode i fjor. Det er en bok om metodiske muligheter i kvalitativ forskning med fokus på kjønn.
"Kjønnede betydninger"
– I boken benytter du dette merkelige begrepet "kjønnede betydninger", kan du forklare hva du legger i det?
– Begrepet kjønnede betydninger virker fremmed og konstruert, men det er da heller ikke ment som et dagligdags uttrykk. Det er et analytisk begrep som fremhever at en studerer hvordan mennesker blir og er kvinner og menn både for seg selv og andre, og på hvilke måter og for hvilke formål dette gjøres relevant i deres liv. Vi vil med denne boka gjøre oppmerksom på at fenomener som knyttes til kjønn kan forankres i samspillet mellom personer, og ikke bare følger av kjennetegn ved disse personene. Snarere er det samspillet som skaper og bekrefter de personlige egenskapene, og de er alltid et svar på de implisitte spørsmål: "hva slags kvinne er du? – hva slags mann er du?"
Forskjellsanalyser – ikke nøytrale
– Den vanligste analytiske metoden som brukes av psykologer for å forstå kjønn gir en fremstilling av forskjellene mellom kvinner og menn. I boken stiller du deg kritisk til at denne metoden er blitt så enerådende i forskning?
– Forskjellsanalysen forutsetter at kjønn er forskjellige egenskaper som kvinner og menn har, og bygger opp forestillinger om hvordan kvinner og menn "er" ved sammenlikning av to grupper. Resultatene av forskjellsanalysene blir fremstilt som det objektive korrektivet til subjektive oppfatninger, basert på en ide om at forskjellsanalyse er en nøytral metode. Det er riktig at systematiske studier av kjønnsforskjeller har bidratt til å korrigere fordomsfulle oppfatninger om kvinners mangler og menns overlegenhet. Men enhver form for sammenligning av kvinner og menn blir ikke dermed nøytral, men formet av en spesiell form for forforståelse. Det metodiske grepet innebærer at kvinner og menn skal beskrives etter samme mal, og at de to utvalgene skal gjøres sammenliknbare. Gjennom de operasjoner som blir gjort for å lage malen og velge ut gruppene, blir det bygget inn en form for bestemmelse av hvordan resultatene kan bli. Spør forskeren om kvinner har like gode lederegenskaper som menn, er det lett å overse hvordan "lederegenskaper" er definert og at det er helt forskjellige utvalg av kvinner og av menn som kan inngå i gruppene av "ledere".
Samme tilfredshet?
– Forforståelsen ved forskjellsanalyser er en søken etter en todelt essens som "ligger bak" de empiriske tendensene. Denne selvfølgelige todelingen fører til at resultatene knyttes til kvinner og menn som kjennetegn ved dem som personer. Kjønn blir det kvinner er til forskjell fra det menn er. Resultatene generaliseres på en todelt måte, selv om forskjellene innenfor hver kjønnsgruppe vanligvis er mye større enn gjennomsnittsforskjellen mellom kvinnegruppen og mannsgruppen, påpeker Hanne Haavind. Spørsmålet om kvinner og menn har samme tilfredshet med sine ekteskap er et godt eksempel på det problematiske ved å lage kvinner og menn sammenliknbare, mener hun.
– Det abstraherte og kjønnsnøytrale "noe" som skal undersøkes er altså "tilfredshet i ekteskapet". Men hvis gruppen av kvinner og gruppen av menn gjennomgående uttrykker samme grad av tilfredshet med ekteskapene sine, er det da det samme de er tilfredse med? Egentlig mister metoden helt hva det kan bety at kvinner faktisk er gift med menn, mens menn er gift med kvinner. Det er ikke et abstrakt "noe" ved ekteskapet kvinner og menn er stilt overfor, det er hverandre!
Mannsdominans
– Det som har opptatt meg i alle disse årene er nettopp ekteskapet som et kjønnet arrangement, betydningen av å være henholdsvis kvinne og mann for hverandre. Jeg tenkte at både enighet og konflikt i parforhold har nøye sammenheng med hvordan kjønn regulerer makt og fordeler anerkjennelse, fortsetter Hanne Haavind. Den analytiske tilnærmingen legger vekt på at kjønn ikke bare er noe ved ham og henne, men en tolkningsramme for deres handlinger. Når hun gjorde det samme som han, ble betydningen ikke uten videre den samme. Mitt psykologiske ærend ble etter hvert utvidet fra å registrere hvordan kvinners og menns posisjoner og væremåter i parforhold var, til det å forstå kjønnede samspillsdynamikker. Jeg lærte noe om hvordan kvinner håndterte sin underordning i en sammenheng hvor kjærlighet var deres begrunnelse og hvor enighet og varighet var et felles mål.
– Du anbefaler å se etter mannsdomians og kvinnelig underordning – kan ikke resultatet da lett bli selvbekreftende og statisk?
– Mine anbefalinger er å se etter maktens transformasjoner i dagliglivspraksiser, i forhandlinger mellom kvinner og menn som lever sammen i par. Det er klart at tradisjonelle maktbegrep, der makt blir en mengde ressurser i hånden på hver person, eller makt knyttet til rangerte posisjoner i et hierarki, ikke duger her. Kvinnelig underordning i dag fremstår ikke som underdanighet, og mannlig dominans presenteres ikke som noen maktdemonstrasjon. Den kjønnede makten blir transformert, det ser vi ofte når vi analyserer hvordan de to går frem for å oppnå enigheter, partenes henvisninger til forskjellene mellom dem og hvordan det oppstår konflikter. I samspillsanalyser fastslås ikke mannsdomians eller tydelig kvinnelig underordning, men det undersøkes hvordan makt mellom kjønn forhandles, i hvilken form og hva utfallet blir.
"Relativt underordnet"
– Ofte blir for eksempel det praktiske argumentet om hvem som har den mest lønnsomme jobben og derfor ikke skal være hjemme med barn, presentert som om det var uavhengig av kjønn. Mange av intervjuobjektene unngår konsekvent å vise til kjønn i det hele tatt, det oppleves som uforenlig med de personlige begrunnelsene, de personlige valgene. Samspillsmønstrene er likevel kjønnede. Kjønn som kulturell kode for å forstå egne og andres handlemåter har omfattende og inngående betydninger, og kjønn "viser seg" på ulike og til dels motsigelsesfylte måter.
– Likevel, etter mer enn tjue års forskning på kjønn og samspill – og til tross for til dels store endringer i kjønnsrelasjonene – vil jeg nok påstå at en av konklusjonene fra Makt og kjærlighet i ekteskapet fra tidlig på 80-tallet fortsatt har en viss gyldighet:
– "Kvinner kan gjøre alt, bare de gjør det relativt underordnet i forhold til de menn de har med å gjøre".
Første gang publisert i NIKK magasin 2 2001 © NIKK
