Homoseksualitet i skolen

Homo, ofte i forlengelsen av “din jævla”, sies å være et av de mest utbredte skjellsordene blant norske skolelever for tiden. Elevenes bruk av ordet homo gjenspeiler sannsynligvis barn og unges uvitenhet og ubetenksomhet, men også en homofobi som fortsatt er relativt utbredt i det norske samfunnet generelt. Hva gjør skolen for å møte, bearbeide og motvirke barn og unges homofobi og homoforakt? Hva undervises det om homoseksualitet i den norske grunnskolen?

Av Åse Røthing

En mulig inngang til å si noe om hva som undervises om homo­seksualitet er å se på hva lærepla­nene for grunnskolen foreskriver om tematikken. Grunnskolens læreplaner blir til i et politisk landskap og farges av skole- og samfunnspolitiske debatter og synspunkter. Det kan derfor være rimelig å se framstillingen av homoseksualitet i læreplaner siden 1970-tallet i lys av endringer i det norske samfunnet i samme periode, når det gjelder seksualitet generelt og homoseksualitet spesielt. Disse endringene har blant annet kommet til uttrykk gjennom to sentrale politiske vedtak: avkriminaliseringen av homoseksualitet i 1972 og innføringen av partnerskapsloven i 1993.

 

I 1974 fikk den norske grunnsko­len en ny læreplan, også kalt mønster­plan (M74). Denne planen erstattet en læreplan som hadde vært gjeldende helt siden 1960. I M74 nevnes homoseksua­litet for første gang i en norsk læreplan. Dette kan sees i sammenheng med at homofili ble avkriminalisert to år tidli­gere. Men homoseksualitet eller homo­seksuelle samliv framtrer ikke på noen måte som et legitimt eller reelt alterna­tiv til heteroseksualitet eller heterosek­suelle samliv. Under overskriften “hjem og familie” i 9. klasse i samfunnsfag, finner vi for eksempel stikkord som: for­lovelse og ekteskap, foreldre og barn, og ulike typer av familier. “Ulike typer familier” kunne i prinsippet også vist til familier der to av samme kjønn lever sammen, med eller uten barn. Men i forlengelsen nevnes følgende stikkord i parentes: barnerike familier, skilsmisse og adoptivbarn (M74 s. 186). I andre sammenhenger viser “ulike familiety­per” til familieformer i andre kulturer (se s. 289).

 

Homoseksualitet nevnes to steder i læreplanen. Begge ganger er det knyttet til biologi og helselære i naturfag, og begge stedene nevnes det, paradoksalt nok, i avsnittet om det obligatoriske emnet “Forplantningen”. Under lære­stoffet for 4.-6. klassetrinn står det at “seksuelle ytringer som er forskjellige fra de vanlige, bør nevnes”. Homoseksualitet og ekshibisjonisme nevnes som eksempler i parentes (s. 300). I planen for 7.-9. klassetrinn fore­skrives tilsvarende framstilling: I slutten av et kort avsnitt om kjønnssykdommer står det at “homoseksualitet og ekshibi­sjonisme og andre seksuelle ytringer som er forskjellig fra det vanlige” skal omtales kort (samme).

 

Seksualitet i skolen. Perspektiver på undervisning af Åse Røthing og Stine Helena Bang Svendsen

Selv om homoseksualitet i 1974 var lovlig, framstår det som et svært margi­nalt tema i mønsterplanen. Planen tar heteroseksualitet for gitt og foreskriver undervisning som skal bidra til å utvik­le barn til ungdom og voksne som i framtiden velger heteroseksuelt organi­serte og samfunnsbyggende samliv.

Nye læreplaner, nye tider?

Hva sier de to nyeste læreplanene, møn­sterplanen fra 1987 (M87) og lærepla­nen fra 1997 (L97)? Har ting endretseg? Heteroseksualitet framstilles frem­deles som det naturlige og langt på vei selvsagte. Dette impliserer også hetero­seksualitet som ideal. I M87 er homo­seksualitet fortsatt et ganske marginalt tema. Det nevnes for eksempel ikke i forbindelse med temaer som “Du og jeg” eller “Fellesskap og samfunn” innen kristendomsfaget. Her nevnes kun de typiske hetero-sentrerte temaene (M87 s. 112f). I det alternative faget Livs­synskunnskap derimot, nevnes både homofili og heterofili i forbindelse med samlivslære (M87 s. 123). Her er med andre ord ikke heterofili en uuttalt selv­følgelighet, i og med at det settes ord på som et motstykke til homofili. Men dette var altså en fagplan som angikk kun et lite mindretall, nemlig de som hadde fritak fra kristendomsundervis­ningen. I o-fag skal imidlertid alle ele­vene lære om både homofili og heterofi­li i samlivslære. I M87 er homoseksua­litet med andre ord et tema knyttet til samliv og forelskelse, ikke til kjønnssyk­dommer og ekshibisjonisme og andre uvanlige seksuelle ytringer (jf M74). Samtidig er det tydelig at familie fortsatt er et heteroseksuelt prosjekt: I sam­funnsfag, for eksempel, har et av hoved­emnene overskriften “Individ, familie og samfunn” (s. 232f ). Her er kjønns­roller og likestilling sentrale temaer, noe som i denne sammenhengen helt klart henspiller på heteroseksuelt organiserte familier. Her koples også samliv ekspli­sitt sammen med ekteskap. I den grad homoseksualitet er nevnt i dette emnet, er det bare implisitt og med negative assosiasjoner, nemlig knyttet til stikkor­dene Hiv-infeksjon og AIDS. Også i et av læreplanens aller siste kapitler, nemlig kapitlet om heimkunnskap, blir hetero­perspektivet igjen veldig tydelig. Under hovedemnet “Familie og omsorg” (s. 287f ) er det ganske åpenbart at den familie som omtales i planen, forventes å bestå av to voksenpersoner av såkalt motsatt kjønn, i tillegg til eventuelle barn. Her nevnes riktignok “enslige” som eget tema, mens homoseksuelt organiserte familier verken nevnes eksplisitt eller framstår som et implisitt alternativ.

 

Hva så med den siste læreplanen, den fra 1997? Her er planen, etter hva jeg kan bedømme, langt bedre gjennomarbeidet enn den forrige når det gjelder å framstille hetero- og homo­seksuelle samliv som to likestilte former for samliv. Dette kan nok sees i sammenheng med innføringen av part­nerskapsloven i 1993. Men tross klare forbedringer er det flere utfordringer å ta fatt i.

L97 – noen utfordringer

Jeg skal i fortsettelsen kun peke på to utfordringer. Den første er knyttet til at homofili skal tematiseres i faget Kristendoms- religions- og livssyns­undervisning (KRL). I læreplanen er homofili oppført i 8. klasse som stik­kord i selskap med seksualitet, identitet, samliv og heterofili (L97 s. 105 og revi­dert KRL-plan fra 2002, s. 14). Tematikken er knyttet til hovedemnet “Etikk og filosofi”, og dette kan nok i og for seg fungere positivt og konstruktivt. Men hvordan kan homoseksualitet framstilles som en positiv mulighet i KRL-faget som helhet? Kristendom­men, som ifølge læreplanen skal oppta ca 60 % av KRL-undervisningen, har i alle fall så langt ikke bidratt mye positivt i den sammenheng. Heller ikke de andre trostradisjonene som presenteres har stort å vise til. Men spørsmålet om reli­gionenes bidrag handler ikke bare om teologisk fordømmelse og mangel på positive bidrag, det handler også om et temmelig entydig hetero-selvsagt møn­ster i fagets fokus generelt. Elevene skal blant annet lære om ulike trostradisjo­ners høytidsfeiringer, og dette knytter i stor grad an til hvordan dette skjer i familien, nærmere bestemt i de religiøse, heteroseksuelle kjernefamilier. Religiøst fortellingsstoff står dessuten sentralt i undervisningen, og her er homoseksua­litet helt usynlig mens mange av fortel­lingene har en tydelig heteroseksuell ramme. Dette er for så vidt ikke spesielt for KRL-faget. Etter hva jeg kan forstå er denne typen usynliggjøring knyttet til fortellingsstoff, også en utfordring blant annet for norskfaget.

 

Den andre utfordringen jeg vil peke på er knyttet til natur- og miljøfaget. Utfordringen er her ikke knyttet til hvorvidt homoseksualitet synliggjøres, men hvordan det framstilles. I natur- og miljøfaget nevnes homofili tilsynela­tende på lik linje med heterofili både i 5. og 10. klasse (L97 s. 211 og 217). Begge stedene er tematikken imidlertid knyttet til seksuell identitet. Dette er etter mitt syn ikke uproblematisk. Når heterofili og homofili knyttes til identitet på den måten læreplanen, slik jeg tolker den, legger opp til, indikeres det at heterofili og homofili er noe fast, stabilt og nær­mest forutbestemt for den enkelte. Denne framstillingen av hetero- og homoseksualitet kan få minst to uheldi­ge konsekvenser. For det første indikerer dette en sammenkopling mellom seksu­alitet og natur; seksuell preferanse opp­fattes som “naturlig”, som naturlig del av ens identitet, og dermed ufrakomme­lig. Dette er en velkjent tankegang og mange argumenter for sosiale og juridis­ke rettigheter for mennesker som lever homoseksuelt, viser til en slik tenkning. Men en sammenkopling mellom natur, seksualitet og ufrakommelighet bidrar ikke bare til å legitimere homofile og lesbiskes rettigheter. Denne sammen­koplingen bidrar, slik jeg tolker det, i minst like stor grad til å befeste heteroseksualitetens overordnede posisjon. Kanskje er det til og med mulig å si at “bekreftelsen av ’homoseksualitet’ i seg selv er en avledning av en homofo­bisk diskurs” (Butler 1997: 301). For det andre indikerer fokuset på seksuell identitet at “heterofil” og “homofil” er statiske betegnelser på noe mennesker er, og betegnelsene utelukker hverandre slik at man er enten det ene eller det andre (så sant man ikke kategoriseres som “bifil” – men “bifil” oppfattes og anvendes gjerne også som en statisk kategori). Dette kan indikere at det å være homofil og heterofil er to helt for­skjellige ting. Innenfor et slikt bilde framstår heteroseksualitet fortsatt som norm og ideal, mens homoseksualitet vanskelig kan bli noe annet enn et mer eller mindre akseptabelt avvik.

 

Jeg antar at det neppe per i dag er et skolepolitisk ønske å framstille homo­-og heteroseksualitet likeverdig i skolens undervisning. Det vil foreløpig oppfat­tes som et alt for dramatisk brudd med skolens tradisjonelle rolle som sam­funnsbyggende og samfunnsbevarende institusjon, direkte knyttet til “bygging­en” av elever som forberedes til å danne heteroseksuelt organiserte kjernefamili­er. Men dersom skolen skulle ønske å bidra til å framstille heteroseksualitet og homoseksualitet som to likeverdige og fleksible muligheter, vil lærernes viktig­ste bidrag muligens være å la være å framstille heteroseksualitet som det mest naturlige og selvsagte. Det er selv­sagt også viktig å synliggjøre homosek­sualitet i undervisningen. Men kanskje er det like viktig å problematisere alle tatt for gitt-hetene og mytene som omgir fenomenet heteroseksualitet.

Et lite regnestykke

Læreplanene fra 1970- og 80-tallet er historie. Det kan derfor kanskje synes både underlig og uinteressant å peke på hva disse planene har foreskrevet om homoseksualitet i skolens undervisning. Det er imidlertid verdt å være oppmerk­som på følgende lille regnestykke: Kun mennesker som er født i 1980 eller senere har fått undervisning etter mønsterplanen fra 1987 helt fra 1. klasse av. Alle som er født tidligere har fått større eller mindre deler av sin skole­gang i henhold til M74, det vil si i henhold til en læreplan som framstilte homoseksualitet som en marginal og uvanlig seksuell ytring, eller i henhold til tidligere læreplaner der homoseksua­litet overhodet ikke var nevnt. På denne bakgrunn er følgende resultat fra rap­porten Levekår og livskvalitet blant les­biske kvinner og homofile menn (Hegna, Kristiansen og Moseng 1999) ikke overraskende, men like fullt tanke­vekkende fra et skolepolitisk perspektiv: hele 71 % av informantene hadde føl­gende sak som første, andre eller tredje­valg, da de ble bedt om å rangere 13 ulike “homopolitiske saker”: Mer infor­masjon om homofili i undervisningen i grunnskolen. Denne saken fikk drøyt 30 prosentpoeng flere enn neste sak på rangeringslisten ( :313). Undersøkelsen bygger på intervjuer og spørreskjemaer fra 3000 informanter ( :9). Flesteparten av disse gikk sannsynligvis på skolen da homofili enten ikke eksisterte eller da det eksisterte som en marginal, uvanlig seksuell ytring.

Homoseksualitet i under­visning på ungdomsskolen

I denne teksten har jeg valgt grunnsko­lens læreplaner som inngang til å antyde noe om hva som undervises om homo­seksualitet i den norske grunnskolen. Observasjon av undervisning i klasse­rom er en annen mulig inngang. Fra høsten 2003 skal jeg i gang med et forskningsprosjekt som nettopp skal bygge på feltarbeid i klasserom. Prosjektet har tittelen Samliv og seksua­litet i ungdomsskolen. En studie av hvordan hetero- og homoseksualitet for­midles i undervisning, og er finansiert av Forskningsrådets program: “Kjønns­forskning: Kunnskap, grenser, endring”. Hovedmålet for prosjektet er å utvikle kunnskap om hvilke prosesser i under­visning på ungdomsskolen som bidrar til å reprodusere heteroseksualitet som ideal og norm, og som bidrar til å mar­ginalisere, stigmatisere eller legitimere homoseksualitet. Forhåpentligvis kan dette arbeidet bidra med nye inntak til hvordan barn og unges homofobi og homoforakt kan møtes, bearbeides og motvirkes i skolens undervisning.

Kilder

Butler, Judith (1997): “Imitation and Gender Insubordination” i:
Linda Nicholson (red): The Second Wave. A Reader in Feminist Theory, New York: Routledge.
Brock-Utne, Birgit og Runa Haukaa (1980): Kunnskap utenmakt. Kvinner som lærere og elever, Oslo: Universitetsforlaget.
Hegna, Kristinn, Hans W. Kristiansen, Bera Ulstein Moseng (1999): Levekår og livskvalitet blant lesbiske kvinner og homofile menn, Oslo: Nova.
Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen (1996), Oslo: Det kongelige kirke-, utdannings- og forskningsdepartement.
Kristendoms-, religions- og livssynskunnskap. Revidert læreplan fra 01.08.02, Oslo: Læringssenteret.
Mønsterplan for grunnskolen (1974), Oslo: Aschehoug.
Mønsterplan for grunnskolen (1987), Oslo: Aschehoug

Første gang publisert i NIKK magasin 2 2003 © NIKK