Av Trine Annfelt
Tittelen på mitt forskingsprosjekt ”Den som spiller best får jobben” (Annfelt, 1999) viser tilbake til en grunnleggende forståelse av rekrutteringskriteriene for musikere i dag: Det er talentet som teller og det spiller ingen rolle om kroppen som rommer dette talentet er farget eller hvit, kvinne eller mann, heteroseksuell eller homoseksuell. Oppslaget til prosjektet kom fra en utdanningsinstitusjon, og hang sammen med en interesse for likestilling. Det var en klar observasjon ved institusjonen at det gjennom de senere år hadde blitt atskillig flere kvinner som tok musikkutdanning og hevdet seg i norsk musikkliv. Det var også klart at denne nye rekrutteringen var skjev. De nye kvinnene var særlig å finne innenfor klassisk musikk, mens bl.a. jazz i liten grad var berørt av tilsvarende endringer.
Ikke kvinner og homofile menn i jazz?
Etter hvert som jeg arbeidet med prosjektet, ble det klart at jazz rekrutterer annerledes enn klassiske disipliner både med hensyn til kjønn og seksuell orientering. Jazzutdanning ser ut til å være spesielt mannlig og heteroseksuelt dominert samtidig som det har en tradisjonell ”arbeidsdeling”. Det er få kvinner i jazz, og nesten alle er sangere. Tilnærmet ingen menn utdanner seg til sangere. Det er svært få (åpne) homoseksuelle og lesbiske utøvere, og slik er det langt ut over utdanningsinstitusjonens rekker. Det er selvsagt ikke mulig å finne statistikk på dette. Inntrykket bygger på datainnsamlingen til prosjektet. Jeg har intervjuet og/eller snakket med til sammen 35 musikere/sangere. En del av disse har jeg kommet i kontakt med gjennom en internasjonal samtaleliste om jazz. Noen meget få har sagt at de vet om homoseksuelle kolleger. De aller fleste har bekreftet at for dem ser det ut som om jazz er befolket av heteroseksuelle menn. Dette er min bakgrunn for å mene at det er langt mellom åpne homoseksuelle, profesjonelle jazzmusikere, i hvert fall i dag og i hvert fall blant hvite musikere. Men selvfølgelig fins ”de andre”. Musikkkritikeren og forfatteren John Gill (1995) mener det er flere homoseksuelle mannlige jazzmusikere enn man vil ha det til. Når de ikke er åpne, mener han det henger sammen med homofobi, bl.a. i form av forestillinger om at kunsten kommer i miskreditt dersom den knyttes til homoseksualitet.
Samtidig er dette på mange måter et overraskende funn. Nettopp jazz forbindes med en type demokratiske og progressive holdninger som prinsipielt kunne bidra til å gi plass til mennesker av begge kjønn og med ulike utforminger av seksualitet. Et trekk ved miljøet slik jeg har møtt det gjennom forskningsprosjektet er da også at det oppfatter seg selv som inkluderende og ikke spesielt homofobt.
Er ’noe’ med de homofile
Dersom talentet er det altoverskyggende rekrutteringskriteriet og det er slik at homofile utøvere er mangelvare i jazz, blir en nærliggende logikk at de enten ikke har så stort talent eller at de mangler interesse og smak for denne type musikk. Denne logikken legger opp til at det er noe med de homofile selv som gjør at de ikke gjenfinnes som jazzmusikere. Når jeg spør informanter om de har noen forslag til hvorfor det er så få homofile jazzmusikere i Skandinavia i dag, peker svarene i denne retning. Informantene syns det er merkelig at feltet er så dominert av heteroseksuelle menn, men skal de først forsøke en forklaring, tror mange at det må handle om noe med de homofile selv. Jeg vil her snu denne logikken på hodet. Jeg har undersøkt den kulturelle konstitueringen av en heteroseksuell norm på feltet jazz. Jeg mener det ligger forklaringer på den store heterodominansen både i hvordan jazzen forstår og konstituerer seg selv og i konstruksjoner av seksualitet i det heteronormative samfunn (Butler 1993). Kanskje er det slik at jazz både favoriserer menn som opplever seg selv som heterofile og har noen særegne belønninger til dem?
Sans for kamp og risiko
Mitt første poeng er at vi må slutte å tro på en kjønnet eller seksuelt orientert natur eller essens og i stedet undersøke hvordan det som ser ut som natur ”blir til”, vedlikeholdes og/eller endres. Musikk er ikke bare noe som utøves av en musiker som har et uforanderlig selv i form av en bestemt personlighet og talent. Musikken eller de meningsammenhengene og forståelsene som bygges opp i og om musikk skaper, vedlikeholder og eller/endrer også musikeridentitetene. Disse meningssammenhengene har klare heteromaskuline konnotasjoner. Musikken tales altså fram som bilder av (hetero)menn blant så vel mine informanter som blant andre jazzmusikere og jazzskribenter. Eksempler på dette er at jazz italesettes som opprørsk og frihetselskende, som den musikalske rebellen ingen kan sette i bås. Musikerne henter inspirasjon hvor de vil, men til slutt går de sine egne veier (Giddins 1999). Giddins er en av de store amerikanske jazzkritikerne og skriver i beste cowboystil at til slutt rir jazz alltid alene. Improvisasjon som jo er jazzens adelsmerke blir omtalt som risikofylt. Å improvisere beskrives som å ta musikalske sjanser for åpen scene. Derfor sier musikerne, passer improvisasjon best for folk som har sans for å kjempe og som liker seg på kanten av stupet (Barret 1998).
Også empati og følsomhet
Individet forstår seg selv fortløpende i møte med de tilbud på forståelse og forklaring som til en hver tid er tilgjengelig for det. Vi vinner selvforståelse og blir handlende subjekter i møte med de meninger om oss selv og verden som hele tiden framsettes gjennom språket. Å produsere mening er derfor en sosial praksis som bidrar til å forme verden og våre selvforståelser. Ingen av utsagnene foran beskriver nødvendigvis egenskaper ved menn, men de gjentar forestillinger som i kulturen i en helt annen grad kobles til mannlighet/heteroseksuelt orienterte menn enn til kvinnelighet. De er fortellinger om hva som skal til i jazz og samtidig fortellinger om hvordan (noen) menn ”er”. Slike fortellinger går inn i og sementerer noen tradisjonelle forståelsesrammer for kjønn som menn (og kvinner) kan bruke, og bruker, til å forstå seg selv og hverandre med. Dette er samtidig begreper og uttrykksmåter kulturen ikke uten videre stiller til rådighet som fortellinger om homoseksuelle menn.
Men jazz beskrives ikke bare som et maskulint prosjekt. Det assosieres også til forhold som forbindes med kvinnelighet. Mine informanter og mange andre peker på hvordan innlevelse, empati og følsomhet er viktige karaktertrekk hos jazzmusikere. Samtidig framhever flere at dette er egenskaper eller evner dyktige musikere uansett utvikler med årene. Uavhengig av kjønn og seksuell orientering kan den talentfulle med andre ord regne med å vokse inn i slike egenskaper. Det tales altså ikke fram noe motsetningsforhold mellom empati/innlevelse og det å være (heteroseksuell) mann. Og det trenger det selvsagt heller ikke være. Men på samme måte trenger det heller ikke være noe motsetningsforhold mellom risikovilje og kamplyst og det å være homofil eller kvinne. Samtidig er det ingen i mitt materiale som beskriver dette som egenskaper som bare kommer med alderen. Det blir forstått som personlighetstrekk og som personlighetstrekk som særlig gjenfinnes blant (heterofile) menn.
Trygghetssøkende – et handicap
Når det gjelder kvinner blir de av flere beskrevet som trygghetssøkende; som et karaktertrekk ved kvinner som i sin tur er et handicap i jazz. Der risikovilje blir forstått som nærmere heterofile menns natur blir altså kvinners natur forstått som nærmere det å være trygghetssøkende. Kvinner som kjønn blir dermed forstått som å ha et nærmest naturgitt handicap som må overvinnes i forhold til improvisasjon. På denne måten blir avstanden mellom det som forstås som viktig i jazz og det som forstås som typisk for kvinner, og for homoseksuelle menn, vanskelig å overskride. Kulturens fortellinger om hvordan mennesker ”er” etter kjønn og seksuell orientering kan med andre ord ha sannhetseffekter. Det interessante ved fortellingene er deres diskursive funksjon: Hvordan strukturerer de den sosiale virkelighet på en gitt arena, hvilke handlingsmuligheter peker de ut for hvem, hvordan understøtter de de ulike kulturbærernes sosiale praksiser? Det gir for eksempel andre betingelser for å lykkes å ”vite” at man har sin natur i mot seg enn å ”vite” at det lille som mangler etterhvert vil komme av seg selv. Barrierene mot å integrere seg i et gitt miljø kan dermed være ulikt fordelt etter kjønn og seksuell orientering. Jazz framstilles på måter som ”gjør” feltet maskulint i betydningen ”passer best for heterofile menn”. Her kan det ligge en forklaring på den overveldende heteromaskuline dominans i jazz.
Åpner for det kulturelt forbudte
Heteroseksualitet som seksuell strukturering og psykisk fenomen spiller også inn. Psykoanalysen forklarer etableringen av en seksuell orientering i lys av kulturens dypstrukturerte homofobi. Utviklingen av det heteroseksuelle subjekt skjer under en tabuisering av homoseksuelt begjær som innebærer at dette fornektes og fortrenges. Filosofen Judith Butler (1993) skriver at begjæret blir inkorporert i det heteroseksuelle subjekt som en glemt sorg. Denne sorgen fester seg like fullt i kropp og sjel og gjør noe med følelser og rasjonalitet. Det jeg foreslår er at jazz tilbyr noen måter å leve med denne sorgen på. Improvisasjon gir både muligheter for nærhet og dialog samtidig som jazz er et formspråk som de ukjente savnene kan uttrykkes i. Mange jazzmusikere har pekt på hvor intens opplevelsen av nærhet og hengivelse kan være under improvisasjon. En av informantene beskriver det å gå i band sammen som uendelig tett. Man involverer seg så veldig, sier han, i et felles sound som alle leverer noe til og som mange ganger har fått ham til å assosiere til seksualitet. En annen musiker skriver at improvisasjon på sitt beste blir lik det språket som i noen øyeblikk utvikles mellom to elskende (Oversand 1987). Jazzmusikeren Nils Petter Molvær kom-mer med en lignende uttalelse: Det er nærliggende å sammenligne det med sex. Bare slippe taket og gi seg hen. (Adresseavisen 16.12. 2002).
Improvisasjon åpner dermed for det kulturelt forbudte, nemlig å erfare og dele en intens nærhet med andre menn. Kultur- og filmforskeren Anthony Easthope (1990) argumenterer for at bare krig skaper slike muligheter for menn. Bare når krigens gru fortelles fram kan menn vise sin kjærlighet til hverandre, trøste hverandre og sørge over hverandre. Den klassiske sekvensen i krigsfilmer er den der den ene ligger døende på slag-marken og den andre finner ham og tar ham i sine armer fra seg av fortvilelse og sorg. Et av temaene i slike filmer er der-med den tette relasjonen mellom døden og kjærligheten mellom menn. Underteksten kan med andre ord uttrykkes som at det å bryte forbudet mot homoseksualitet kan straffes med døden. Det kulturelle premisset for å overleve er altså å avstå fra homoseksuelt begjær.
Krig straffer den nærheten menn kan hente hos hverandre med trussel om død. Kanskje straffes også den nærheten improvisasjon kan gi? Mytene om jazz kan leses slik. Jazzmusikeren har vært romantisert som outsideren med et utsvevende liv og en umettelig appetitt på kvinner (Monson 1995). Samtidig har homoseksuelle menn vært fortalt fram som uten evne til å forstå jazz og langt mindre spille selv (Gill 1995). Og nettopp her kan straffen ligge, nemlig i trusselen om å ”miste” sitt talent, dvs ”bli” som homoseksuelle menn dersom man bryter kulturens tabu og begjærer menn. En annen måte å si dette på er at mytene produserer fortellinger om homoseksualitet som i sin tur kan bidra til å opprettholde heteroseksuelle menns hegemoni på jazzens arenaer.
En annen tolkning
Jeg tar her for gitt at når de jazzmiljøer jeg har hatt tilgang til, framstår som tilnærmet fri for menn som forstår seg selv homoseksuelt, så er det også slik. Men her er det flere muligheter. Det er for eksempel tenkbart at den anledningen til å realisere nærhet til andre menn som jeg argumenterer for at jazz gir, kan gjøre at det oppleves som mindre nødvendig å ”gå ut av skapet”, å stå fram som homofil. En enslig informant snakker i denne forbindelse om en musiker han tror er homoseksuell. ”Men han vet det kanskje ikke selv enda”, sier informanten. Til tross for stor pågang fra det annet kjønn ivaretar denne mannen en avstand gjennom et sett egenproduserte regler. Både reglene og jazz som ramme for noen kroppsliggjorte erfaringer kan bidra til at selvforståelsen som, eller ønsket om å være heteroseksuell er lettere å opprettholde. For selv om homoseksualitet i større grad enn tidligere er et tema i den offentlige samtalen, er det nok fortsatt slik at ”homse” produseres som annenrangs og dermed som en ganske skremmende identitetskategori, i samfunnet generelt og også i jazzmiljøer.
Kilder
Adorno, Theodore (1983): Prisms. Cambridge, Mass.: MIT Press
Annfelt, Trine (1999): Den som spiller best får jobben. Sosiale forhandlinger om kjønn og musikk i norsk musikkutdanning.
Barrett, Frank J. (1998): "Creativity and Improvisation in Jazz and Organizations: Implications for Organizational Learning", in Organization Science 6 (2) 1998.
Butler, Judith (1993): Bodies that Matter: on the discursive limits of "sex". New York: Routledge.
Easthope, Anthony (1990): What a Man’s gotta do. The Masculine Myth in Popular Culture. Boston: Unwin Hyman.
Giddins, Gary (1998): Visions of Jazz. The first Century. New York: Oxford University Press.
Gill, John (1995): Queer Noises. Male and Female Homosexuality in Twentieth-Century Music. Minneapolis: University of Minnesota Press.
Monson, Ingrid (1996): Saying Something. Jazz Improvision amd Interaction. Chicago & London: The University of Chicago Press.
Oversand, Kjell (1987): Improvisasjon og tilstedeværelsens estetikk. I Ledang, O.K.: Musikklidenskapelig. 13 essay. Musikkvitenskapelig institutt 1962. Bergen: Solum forlag.
Første gang publisert i NIKK magasin 1 2003 © NIKK
