Av Anja Bredal
Nadia skal ha blitt bortført med makt av sine foreldre til Marokko høsten 1997. Årsaken skal være at foreldrene ikke aksepterte hennes "norske" levemåte. Med venners og ambassadens hjelp kommer hun etterhvert tilbake til Norge. Nadia h vder først at hun skulle tvangsgiftes, men forandrer etter hvert denne delen av sin forklaring. Foreldrene hevder på sin side at Nadia fulgte med frivillig, men blir dømt for bortføring med tvang. Saken ble anket og siden henlagt.
I Sverige står høsten og vinteren 1996-97 i en særstilling: Kurdisk-svensk 17-årig jente blir stukket ned av sin ett år yngre bror. Jente på 15 år (kurdiskiraksk bakgrunn) blir kvalt av sin knapt eldre bror og fetter. 22-årige jente med tyrkisk bakgrunn blir tildelt 21 knivstikk av sin yngre bror utenfor et diskotek i Stockholm. Samtlige gjerningsmenn begrunner forbrytelsen med at jentas usømmelige liv brakte skam over familien. Ekteskap blir ikke nevnt i noen av disse sakene.
Dette er bare noen få av de sakene jeg møtte i mitt arbeid med en nordisk kartlegging om tvangsekteskap og arrangerte ekteskap på oppdrag fra Nordisk Ministerråd. Arbeidet omfatter en kunnskapsstatus, erfaringer fra praksisfeltet, juridiske aspekter, samt en gjennomgang av debatt og policy på feltet. Det er sistnevnte som står i fokus her. Data ble samlet inn ved litteraturstudier og intervju med ressurspersoner, hovedsakelig i 1998. Jeg har ikke hatt anledning til å oppdatere beskrivelsen, og hensikten her er derfor først og fremst å illustrere noen dilemmaer som preget landene på slutten av 90-tallet.
Jeg fant at både Sverige, Danmark og Norge har hatt dramatiske medieoppslag om "innvandrerjenters" konflikter med familien, men at tvangsekteskap som offentlig tema først og fremst kan spores til Norge og Danmark. Spørsmålet er om denne forskjellen kun reflekterer en empirisk virkelighet, at slike overgrep rett og slett ikke fantes i Sverige, eller om det også handler om ulike strategier og policy. Den begrensede forskningen som finnes tyder på at arrangerte ekteskap praktiseres i flere etniske grupper i Sverige, og jeg har ikke funnet noe som tilsier at konflikter om de unges livsførsel har vært vesentlig mindre der. Finland holdes utenfor da jeg har lite data derfra. Jeg vil her gå nærmere innpå hva som har skjedd i Sverige og Norge. Danmark står i en slags mellomposisjon og vil derfor få summarisk behandling her.
Norsk synliggjøring
Fra å være en mer diffus bekymring, er tvangsekteskap ugjenkallelig definert som et alvorlig problem i Norge. Enkeltpersoner, organisasjoner og media har presset fram en synliggjøring og et krav om handling. Etter hvert valgte myndighetene en helhetlig tilnærming i form av en handlingsplan, og etter hvert er flere hjelpetiltak kommet i gang.
Tvangsekteskap, og dermed arrangerte ekteskap, har hele tiden vært en del av den generelle innvandringsdebatten, som ofte skjemmes av endimensjonale stereotypier. Overgrep mot enkeltindivider har raskt blitt til karakteristikker av hele minoritetsgrupper. Debatten preges av de samme polariserte posisjoner, som for øvrig er velkjente fra den internasjonale debatten om det flerkulturelle samfunn. Den ene side krever retten til å inngå ekteskap på annerledes vis, arrangerte ekteskap, uten å møte praktiske barrierer eller negative holdninger. Den andre side hevder at denne annerledesheten begrenser individers like rettigheter og muligheter, at arrangeringen alltid innebærer en eller annen grad av tvang, om enn latent. Det er med andre ord ikke kun snakk om en kamp mot tvangsekteskap, men også en kamp om hva tvangsekteskap er.
I dette klimaet er det ikke uproblematisk at regjeringen med sin handlingsplan setter lyskastere på denne ene siden av minoritetsunges liv. Selv om overgrepene er en realitet, kan planen kritiseres for å ikke problematisere den stigmatisering som flere unge føler seg utsatt for, og som handlingsplanen risikerer å bidra til.
.... eller stigmatisering?
Tabuene er løftet, og tvangsekteskap er solid plassert på den offentlige dagsorden. Vi har fått en ny åpenhet. Spørsmålet er om det er blitt en konstruktiv åpenhet der flere fortellinger og nyanser slipper til. Eller har det offentlige rom åpnet seg for noen, mens det har lukket seg for andre? Er det blitt lov å fortelle om tvang, mens de som påberoper seg et frivillig arrangert ekteskap blir møtt med mistro og medlidenhet? Og hva med de som har komplekse historier uten enkle løsninger? Kort sagt; har synliggjøringen gått for langt, slik at den også stigmatiserer?
Det er grunn til å spørre om ikke tvangsekteskap langt på vei har overtatt det muslimske skjerfets (hijab) plass som hovedsymbol på «den stakkars undertrykte (muslimske) innvandrerjenta» - et endimensjonalt og stereotypt bilde som få er tjent med. Selv om debatten etter hvert har fått mer bredde, vil jeg hevde at det ikke har vært trukket klare nok grenser mellom å synliggjøre og å generalisere, og dermed stigmatisere. Ett problem er at forholdet mellom arrangert og tvang forblir uavklart. For å kunne diskutere dette mer konkret, må partene etter min mening legge bort generaliseringene. Hvis alt i utgangspunktet defineres som overgrep, blir det ikke interessant å lete etter nyanser, og vi vil gå glipp av helt sentral kunnskap: Det gjelder kunnskapen om dem som har det bra og som skal få lov til å ha det slik. Men det gjelder særlig innsikten i de dilemmaer og ambivalenser som gjør ekteskapsinngåelse komplisert for flere unge, og foreldre. Her er vi ofte nettopp i gråsonen - i presset som ikke føles som tvang og frivilligheten som ikke er helt fri. Utgår vi fra at alt dette er tvang, risikerer vi ikke bare at både unge og foreldre lukker seg inne med problemene, men at vi ikke kan gi dem den hjelp de trenger.
Svensk alminneliggjøring
I Sverige var tvangsekteskap ikke formulert som offentlig bekymring i avisdebatt eller offentlige dokumenter i den perioden som er studert. Overgrep og mord i forbindelse med minoritetsjenters livsførsel ble i stor grad diskutert under overskriften "vold mot kvinner". I stedet for å fokusere på «hedersmord» eller andre kulturspesifikke sider ved volden, gjorde myndighetene det til et politisk poeng at «mord er mord». De valgte bevisst å alminneliggjøre volden. Dette er en posisjon som var utbredt i store deler av svensk offentlighet, her representert ved daværende likestillingsminister Ulrika Messing:
Hon tror inte att kvinnovåldet är mer utbrett i vissa kulturer: - Det är viktigt att framhålla att våld mot kvinnor förekommer överallt. Det är lika vanligt att svenska män misshandlar kvinnor som att invandrarmän gör det, säger Messing. - Vi måste bestämt ta avstånd från våldet, men det är precis lika viktigt att säga att det finns i alla kulturer. (Östgöta 8.1.97)
På denne bakgrunn, er det påfallende at ikke tvangsekteskap og relatert vold har fått sin plass i prosjektet Kvinnofrid, som var regjeringens unike satsing på 90-tallet for å bekjempe vold mot kvinner, prostitusjon og seksuell trakassering. Om vold er noe alle kvinner kan utsettes for, forventes det at man (viser at man) bekjemper vold mot alle kvinner. Kvinnofrid har imidlertid et – ofte implisitt - fokus på vold i parforhold. Vold som utøves av andre nærstående menn, som fedre og brødre, er ikke nevnt, med unntak av seksuelle overgrep og seksuell lemlesting.
…. eller usynliggjøring?
En årsak til å alminneliggjøre volden er at man ikke vil bidra til en stigmatiserende eller rasistisk argumentasjon. Med et mer spesifikt perspektiv havner man nemlig lett i en diskusjon om hvem som er «mest» undertrykt eller utsatt for vold (jfr. Messing). Myndighetenes strategi tyder på at denne faren ble opplevd som reell i Sverige, og erfaringer fra samtlige land viser at det er problematisk å bruke flerdimensjonale argumenter i en debatt som domineres av éndimensjonale tenkemåter. En annen fordel med den generelle linjen er at det er lettere å bygge solidaritet. Jeg vil likevel spørre om alminneliggjøringen kan gå for langt. At man man i iveren etter å ikke stigmatisere, ikke (bare) almengjør, men (også) usynliggjør noen kvinners problemer.
Vold er først og fremst et symptom. I den grad myndighetene gikk inn på årsakene, ser det ut til at de brukte svært generelle forklaringer som "patriarkalske strukturer" og "kvinneundertrykking". Det mangler et mellomliggende forklaringsnivå som viser hvilke former undertrykkingen tar, hva som utløser volden og hvem som utøver den. Tvangsekteskap er eksempel på en undertrykkingsform som kun rammer noen unge fra visse minoriteter. Om det ikke er vilje til også å åpne opp for et spesifikt debattnivå, er det fare for at slike overgrep ikke kommer fram i lyset.
For det er ikke snakk om et enteneller, men om å holde fokus på to ting samtidig. Det er behov for strategier som kombinerer likhet og forskjell. Å møte alle kvinner med det samme løsningsrepertoaret kan også fungere diskriminerende. Samtidig er synliggjøring et viktig tiltak i seg selv. Jentene får vite at de ikke er alene om problemene, de får mot til å søke hjelp og ser at de almene tiltakene også gjelder dem. Mørketallene synker, og kunnskapsnivået øker.
Dansk avsporing?
Også i Danmark har det vært relativt stor medieoppmerksomhet og en debatt som ligner den norske. Her har imidlertid debatten i større grad vært en reguleringsdebatt, der overgrep mot egen befolkning har vært knyttet direkte til behovet for å stenge (de) andre ute. Dette henger sammen med at de fleste arrangerte ekteskap inngås med en partner fra foreldrenes hjemland, så også i Norge og Sverige. Myndighetene har først og fremst satset på en ny bestemmelse i Utlendingsloven: Familiegjenforening skal ikke innvilges hvis ekteskapet beror på en avtale som er inngått av andre enn ektefellene selv. Det har vært usikkert hvordan bestemmelsen skal tolkes og praktiseres, og den har kun vært brukt i tre tilfeller (Information 8.2.01). Når fenomenet den er ment å skulle regulere i tillegg er svært komplekst, er det en reell fare for at loven blir anvendt på en måte som ikke fremmer de unges interesser, slik de selv vil definere dem. Dels vil den ikke nå de den var tenkt å hjelpe; fordi de som har opplevd et overgrep enten ikke tør eller ønsker å fortelle om det til danske utlendingsmyndigheter. Dels kan den ramme de som selv mener de har inngått et frivillig ekteskap. Når det så mangler en helhetlig plan for å sikre de unge reelle alternativ i forbindelse med brudd, kan det hevdes at denne noe ensporede satsingen i realiteten betyr en avsporing.
Nyanserte strategier
De nordiske landenes erfaringer gir et godt utgangspunkt for å diskutere fordeler og ulemper ved ulike strategier. I Norge er man kommet lengst i å utvikle en policy og konkrete tiltak mot tvang, men risikerer å gå for langt i å definere arrangerte ekteskap som et problem, uavhengig av hvordan det oppleves av de det gjelder. Faren er at man ikke bare beskytter individer mot overgrep, men også moraliserer over og diskriminerer andre måter å ordne livet på. I Sverige har det lykkes å få fram de almene sidene ved volden mot kvinner, men man risikerer å overse de mer spesifikke uttrykk som volden mot noen jenter (og gutter) tar, som for eksempel tvangsekteskap. Det blir dermed vanskeligere å utvikle gode tiltak, og problemet forblir usynlig. Utfordringen må være å kombinere disse erfaringene i en mer nyansert angrepsmåte som synliggjør uten å stigmatisere.
Kilder:
A. Bredal: Arrangerte ekteskap og tvangsekteskap i Norden, TemaNord 1999:604, Nordisk Ministerråd, København.
A. Bredal: Arrangerte ekteskap og tvangsekteskap blant ungdom med innvandrerbakgrunn, Kompetansesenter for likestilling, Oslo
1998 (www.likestilling.no).
Kvinnovåldskommisionens betänkande »Kvinnofrid» SOU 1995:60
Regeringsproposition »Kvinnofrid» 1995:55.
