Av Knut Oftung
Mannsrollespørsmål er blitt en del av den politiske retorikken, og politiske virkemidler retter seg mot menn som kjønn. Jeg
tenker spesielt på nye og unike ordninger som forlenget fødselspermisjon med innbakt fedrekvote og kontroversielle ideer som
pappa-kurs for menn. Det er et uttalt politisk ønske at mannsrollene i familien skal endres og at menns høye skåre på sosialstatistikken
skal bedres.
Hvis vi godtar argumentet om at mange menn selv synes å tape på patriarkalske ordninger, vil en kritisk mannsforskning komme
mange menn til nytte. Mye av menns engasjement i kjønnsrollespørsmål og likestillingskamp har jo nettopp gått ut på å vise
negative sider ved patriarkatet, også for menn. Særlig har det vært fokusert på marginalisering av unge menn på arbeidsmarkedet
og at menn kommer dårlig ut på sosialstatistikken og mange indikatorer når det gjelder helse og livskvalitet.
Hvem som blir offer i den sosiologiske analysen, varierer med hvilke verdier vi legger i bunnen for vår fortolkning. Slik
sett er den sosiologiske forskningen klebet til politikkfeltet. Et eksempel er spørsmålet om det er et offer å jobbe mye overtid,
slik mange menn gjør. Eller om det tvert om er utviklende og spennende. Her stuper mannsforskningen inn i den klassiske kampen
om verdier som all fortolkende vitenskap må ta stilling til.
Konflikter mellom menn
En av mannsforskningenes viktigste oppgaver bør derfor være å dokumentere og analysere konflikter mellom menn. Dette innebærer
å konstruere ulike maskulinitetsformer og forsøke å forstå hvordan disse står i relasjon til hverandre. I konfliktene mellom
menn om hva maskulinitet skal bety, tror jeg vi kan finne nyttige drivkrefter i likestillingskampen. Mange av kampene mellom
menn er umulige å forstå uten at vi trekker inn kjønn i forklaringen. Et eksempel på denne typen motsetninger finner vi mellom
generasjoner; far og sønn. Tradisjonelle maskulinitetsformer kolliderer ofte med mer moderne måter å være mann på. Det kan
være forskjellige oppfatninger av autoritet, forholdet til barna, til samlivet og til skilsmisse.
Den klassiske feilen menn ofte gjør i forhold til likestillingsspørsmål, er å argumentere med utgangspunkt i at menn liksom
skal solidarisere seg med hverandre og forsøke å demme opp for kvinnenes krav og perspektiver. Slik er politikkfeltet og vår
hverdagsforståelse med på å konstrueres de ganske håpløse analytiske kategoriene "menn" og "kvinner". Vi finner kategoriene
igjen i den tradisjonelle forskningen som ofte har en ukritisk forståelse av kjønn. Med slike endimensjonale kjønnskategoriseringer,
der statistikk og lite gjennomtenkte kvantifiseringer tilslører forholdet mellom ulike maskulinitetsformer, er det ikke mulig
å føre likestillingskampen videre.
Menn som kjønnssubjekter
Et annet hovedpoeng er at mannsforskningen vil bidra til å gjøre menn til subjekter i kjønnsforskningen. Når jeg reagerer
på deler av kvinne- og kjønnsforskningens fortolkning av familien, arbeidsfordeling og karrieremuligheter er det ikke nødvendigvis
fordi disse ofte fremstiller menn og mannskulturer i et dårlig lys. Problemet er at deler av kvinneforskningen ikke har spurt
menn som menn – brukt et kjønnsperspektiv på menn. Da blir det heller ikke lett å gi menns liv en fornuftig tolkning.
Innen deler av kjønnsforskningen har menn blitt det "annet kjønn" i den forstand at menn ikke forstås eller fortolkes som
handlende aktører, men som markører for et abstrakt begrep om mannssamfunnet. Slik sett representerer mannsforskningen en
humanisering av menn ved at de gjøres til subjekter i analysen.
Det ville være absurd å klandre kvinneforskningen for at de i hovedsak forsker på kvinner i forhold til familie, til menn
og til arbeidsliv. Poenget i denne sammenhengen er at en del av kvinne- og kjønnsforskningen da ikke så lett kan si noe om
menn og mannskulturer.
Men igjen: jeg ser ikke mannsforskningen som noen automatisk forsvarstale for mannen. Slik sett er det ikke noen lettvint
løsning å ønske seg mer mannsforskning for å føre en fornuftig likestillingskamp. Gjør vi alvor av mannsforskningens prosjekt
vil vi antagelig komme over mannskulturer og måter å være mann på som også er uhyrlige og sjokkerende. Og antagelig vil deler
av mannsforskningen også gi oss "normale" menn litt å tenke på. Men i den likestillingspolitiske prosessen er vi avhengig
av å få forståelige bilder av virkeligheten.
Som maktesløse
Et eksempel på en slik ny erfaring kan kanskje være hvordan vi forstår voldelige menn. Gjennom intervjuer med menn og med
fokus på deres maskulinitetsforståelse har flere forskere lagt vekt på at disse mennene forstår seg selv som maktesløse –
selv om de altså utøver vold mot kvinner. Det er i stor grad fokuset på mannens opplevelse (om den enn er aldri så umoralsk
eller feilaktig) som har gitt forskningen retning til å forstå vold på en ny måte. En slik innsikt kan da igjen brukes i terapi
og nye behandlingsmetoder for menn som slår.
Mannsforskningen bør være en viktig del av likestillingskampen fordi den slår beina under essensialisme og biologistiske forklaringer
og forståelser av menn. Derfor bør mannsforskningen interessere seg for å vise fram nye måter å være mann på. Det vil være
i tråd med det klassiske sosiologiske prosjekt der overskridelsen og det konstruktivistiske element i det sosiale liv vektlegges.
Gjennom et slikt prosjekt kan mannsforskningen være med på å løse opp de entydige kategoriseringene der det er satt likhetstegn
mellom biologisk og sosialt kjønn. Det blir derfor viktig å påvise og dokumentere mellomformer, hybrider og miksturer av forskjellige
måter å være mann på. På den måten kan mannsforskningen være et progressivt og frigjørende prosjekt i den forstand at det
bryter ned den kjønnsdisiplin menn har vært utsatt for.
Premissleverandør
Mannsforskningen kan og bør være en viktig premissleverandør til de samfunnsmessige og ideologiske endringene vi ser i menns liv i dag. En sterk, teoretisk og velformulert forskning om menn, maskulinitet og mannsroller finner vi lite av i Norden i dag. Det er skrevet få lærebøker innenfor området og i Norge er det for eksempel ikke undervisning i temaet, slik det er ved flere utenlandske universiteteter. Denne kunnskapsløsheten hindrer oss som jobber med menn og kjønnspolitiske spørsmål i å utforme en likestillingpolitikk for både menn og kvinner.
Første gang publisert i NIKK magasin 1 2000 © NIKK
