Av Ragnhild Sollund
Mitt pågående doktorgradsprosjekt fokuserer på innvandrerkvinners yrkesmessige mobilitet. Med mobilitet tenker jeg først og fremst på karriere, det å få jobber som er i samsvar med evner, formelle kvalifikasjoner og praksis. Jeg fokuserer på hvilke faktorer som hemmer og hvilke som fremmer mobilitet. Med innvandrerkvinne mener jeg ikke-vestlige arbeidsmigranter eller flyktninger, som er de som kommer dårligst ut på arbeidsmarkedet. Jeg finner at faktorene som har betydning for mobilitet, kan deles i to: For det første de bedriftsspesifikke faktorene som kan knyttes til arbeidsmiljø, synlighet og måten lederskap utøves på. For det andre de individuelle trekkene som alder, migrasjonsmotiv, sosial bakgrunn, utdannelse, språkbeherskelse og familieforpliktelser. Her vil jeg først og fremst først og fremst ta for meg innvandrerkvinnenes forhold til utdannelse og arbeid.
Metode
Jeg valgte å gjøre en studie i to hoteller i Norge med til sammen 36 grundige intervjuer med ledere, tillitsvalgte, verneombud, stuepiker, assistenter, samt en servitør. 25 av disse intervjuene var med innvandrerkvinner. Videre intervjuet jeg en liten kontrollgruppe for å prøve ut hypoteser som jeg dannet meg på grunnlag av hotellstudien. Kvinnene i kontrollgruppen kom fra India, Pakistan, Filippinene, Kroatia og Uruguay. De arbeidet dels i offentlig sektor, dels i privat virksomhet, jobbene stod i forhold til utdannelse, og de hadde i større grad gjort karriere i Norge enn kvinnene i hotellstudien. Kvinnene både i hotellstudien og i kontrollgruppen hadde bakgrunn fra til sammen 15 land, men de fleste kom fra Filippinene. Det er de filippinske kvinnene i hotellene og kvinnene i kontrollgruppen som vil få størst oppmerksomhet i denne artikkelen, fordi det særlig blant disse har tegnet seg noen trekk som kan rendyrkes.
Utdannelse og ambisjoner
De fleste av kvinnene som jobber i de to hotellene, er overkvalifisert for arbeidet de gjør. Seksten hadde fullført videregående skole. Ti av disse har også fullført høyere utdannelse. I kontrollgruppen har alle høyere utdannelse, fire også fra Norge, i tillegg til utdannelse fra andre land. Det er i den forbindelse interessant hvilke ambisjoner kvinnene hadde med utdannelsen.
Motivene for å ta en utdannelse kan være flere. Ved å velge en utdannelse som er i tråd med evner og interesser, kan man tilfredsstille grunnleggende behov. Tilfredsstillelsen kan ligge både i at man får anledning til å fordype seg i de temaer som interesserer gjennom studier, men også i at utdannelse kan være et middel til å realisere seg selv gjennom et yrke. Utdannelsen muliggjør at man kan jobbe med ting man finner interessante. Utdannelsen kan i følge Melvin Kohn også være et middel til selvrealisering på et annet plan fordi utdannelsen øker muligheten for autonomi. Kohn sier at en utdannelse også øker behovet for autonomi. Utdannelsen kan med andre ord ses som en frigjøring av et potensiale som de som ikke tar en utdannelse ikke vil oppleve. Samtidig kan den føre til at man stiller større krav til arbeidslivet.
Kom for å studere
Kvinnene i kontrollgruppen har et viktig felles trekk, nemlig at de kom for å studere. Fakhra forteller at mannen kom først som arbeidsmigrant:
Det var sånn at jeg hadde en Master Degree fra Pakistan, og så tenkte jeg at jeg kunne studere her, det var egentlig min manns tanke, at jeg kunne studere her på universitetet. For jeg var ikke helt villig til å komme.
Universitetet ble lokkemiddelet. Til tross for at de var ferdige med lengre utdannelser fra hjemlandet, ville disse kvinnene studere mer. De har et annet forhold til utdannelsen sin enn flertallet av kvinnene i hotellene; den har opptatt og opptar en større del av deres liv. Utdannelsen var i større grad knyttet til selvrealisering, et mål i livet. Selv om den også var knyttet til arbeidet de skulle få gjennom utdannelsen, var utdannelsesprosjektet viktigere for dem. Derfor ble ikke omkostningene ved de lange utdannelsesprosjektene en unnskyldning for å ikke fullføre dem, slik de ble for mange av de andre kvinnene. Utdannelsen var viktigere enn migrasjonen.
Arbeidsmigranten
En utdannelse kan også være rent instrumentell i det den gir muligheter for en bedre jobb enn man kan få uten utdannelse, og dermed en bedre levestandard. Majoriteten av de filippinske kvinnene som er intervjuet i hotellene, hadde ikke en bakgrunn, og ved det en habitus, som tilsa at det var naturlig å velge en høyere utdannelse fordi foreldrene hadde det. Tvert i mot kom de fleste fra fattigslige kår. Men de hadde et annet incitament, nemlig at de med en utdannelse på Filippinene hvor arbeidsledigheten var svært høy, ville øke sine muligheter for å få en høyere levestandard. Derfor var det mange som i utgangspunktet satset på en utdannelse i hjemlandet. Dette fremstilles av mange av kvinnene som noe selvfølgelig. Men fordi det var en selvfølge og i mindre grad knyttet til personlige ambisjoner, var det kanskje lettere å avbryte utdannelsen. For det var det mange som gjorde. For noen var det av økonomiske årsaker: Selv om de jobbet ved siden av, ble utdannelsen for dyr, det ble for vanskelig.
Men det var også en annen viktig årsak til at studiene ble avbrutt. De filippinske kvinnene er typiske arbeidsmigranter. Flere av dem avbrøt studiene da sjansen bød seg til å reise til Norge for å jobbe som au pair eller for å jobbe som stuepike. Iris hadde for eksempel ett semester igjen av en fireårig reiselivsutdannelse:
Og så kommer tilbudet fra tanta mi. Hun spør om jeg har lyst til å komme til Norge som au pair. Og en sånn mulighet, hvis du bor på Filippinene, det er vanskelig å gå glipp av, ikke sant? En sånn mulighet ville jeg ikke miste. Så jeg sa ja.
De kom til Norge via venner, familie og kjente før innvandringsstoppen i 1975. De kom dels av eventyrlyst, men flertallet kom for å skape seg en bedre fremtid. Filippinene er et urolig land, på den tiden kvinnene emigrerte var det preget av diktatur, unntakstilstander, geriljavirksomhet og høy arbeidsledighet. I Norge sier de at de oppnådde det de ønsket, en høyere levestandard og et liv i et velfungerende rolig samfunn. I et av hotellene har de betalt akkord, hvilket innebærer at de tjener svært godt sammenlignet med det de kunne tjent i tilsvarende jobber og mye bedre enn det de tjente på Filippinene med utdannelse.
På samme måte som en utdannelse kan være instrumentell, kan migrasjonen være det. Arbeidsmigranten emigrerer i følge Piore for å tjene penger, for å få en bedre levestandard. Det ser for mange av de filippinske kvinnene ut til at migrasjonen likestilles med det prosjektet det var å ta en utdannelse, fordi de gjennom den oppnådde mye av det samme. For mange av de filippinske kvinnene overtok migrasjonsprosjektet tilsynelatende for utdannelsesprosjektet. De avbrøt utdannelsen for å reise til Norge.
I Norge lever kvinnene i et utdannelsessamfunn hvor de som ikke har noen utdannelse etter hvert representerer unntakene og ikke regelen (avhengig av alder). Likevel sier flertallet av innvandrerkvinnene at de ikke synes det er leit at de ikke har fullført utdannelsen sin, eller ikke får brukt den, selv om det er unntak. En årsak til det kan være at de ville opplevd det som uverdig ikke å stå for sine valg og for det de gjør. Veronica tilhører unntaket her, hun innrømmer at hun synes det er vanskelig, at hun opplever et fall i sosial status knyttet til yrket:
- Because, before I was working in an office, but now I am only working as a maid. Working hard.
Men hun tilføyer at hun har vent seg til det. Det er det flere som sier.
Mange av kvinnene som hadde begynt eller gjennomført utdannelsesprosjekter i hjemlandet, men som gir opp i Norge, overfører ambisjonene på sine barn. Dette er i tråd med Piores tidligere forskning på arbeidsmigranter som viser at det som er godt nok for første generasjons innvandrere, ikke er godt nok for den neste. Når vi snakker om hva de ønsker for fremtiden og hva de ønsker for barna sine, sier mange at de ikke vil at de skal vaske, som dem. De vil at de skal bli noe.
Holder sammen
Men når mange av innvandrerkvinnene på egne vegne også sier de er fornøyde, kan det knyttes til at de i Norge i liten grad forholder seg til norske standarder for utdannelse og yrkesliv. De forholder seg til andre filippinere, som for dem er de signifikante andre. Dette er i tråd med tidligere forskning av Piore og Segura og også en norsk undersøkelse av Ferrari de Carli. Annet hvert år reiser kvinnene på en lengre ferie til Filippinene. Der speiler de seg i venner og familie som ble igjen. Og målt mot dem har de oppnådd mye: De har ofte kjøpt hus og leiligheter på Filippinene, de har råd til å komme på lengre ferier, de har råd til å sende penger hjem. I Norge jobber de på fine hoteller, noe som i mange land har en høyere status enn i Norge fordi arbeidsforholdet knyttes mer til arbeidssted, enn til arbeid For mange blir derfor migrasjonen et stort nok skritt. De kom for å jobbe. Derfor er det de gjør.
Filippinerne oppnådde i tillegg noe mer. Fordi de utgjør store grupper i hotellene, har de seg i mellom et godt arbeidsmiljø. Rekrutteringen av stuepiker foregår ved at de rekrutterer familie, venner og bekjente når stillinger blir ledige. De tilbringer en viktig del av sitt sosiale liv på jobben. Derfor blir behovet for å skifte jobb mindre, selve arbeidet ser ut til å bli underordnet lønnen og miljøet det utføres i. Det gode arbeidsmiljøet fører dermed til at kvinnene blir svært stabil arbeidskraft, og til at de ville miste mye ved å skifte jobb. Ulempen er at de kun snakker filippinsk sammen og dermed ikke får utviklet norskkunnskapene. Dermed får de også færre muligheter for å avansere.
Reorientering
Fordi eksilet for de fleste først er ment å være midlertidig, planlegges fremtiden i liten grad i eksillandet. Migranten lever i følge Piore og Lundberg i nuet og setter seg kortsiktige mål, planen er å vende tilbake til hjemlandet. Dette kom også frem i en undersøkelse jeg gjorde blant flyktningekvinner, og gjelder også de filippinske kvinnene i hotellene. Men ettersom årene går blir kvinnene etablert med familie og bolig(gjeld). Barna blir norske. Etter som røttene blir dypere i Norge, blir det klart at returen må vente minst til barna er store og kan klare seg selv, eller til pensjonsalderen. Yrkeslivet skal leves i Norge. For flere er jobben som stuepike da ikke lenger nok. Kvinnene begynner å orientere seg til norske forhold: De ønsker seg en annen jobb, men møter barrierer: De som har en utdannelse som kunne kvalifisere dem for annet arbeid får den ikke godkjent i Norge. De må derfor i de fleste tilfelle ta utdannelsen på nytt. Dette innebærer også norskopplæring, og mange ser det som alt for omfattende. Det er for tungt og tidkrevende å ta en utdannelse på kveldstid når man skal ta seg av barn i tillegg.
Hvem er unntakene?
Kvinnene i kontrollgruppen satser på utdanning og karriere til tross for barrierene. Også blant kvinnene i hotellene er det unntak. Disse kvinnene har noen felles trekk:
- Noen tar norsk språkopplæring om kvelden og videre utdannelse i Norge. De som greier det, har en enorm egeninnsats til felles.
- Flere av dem som lykkes i det nye utdannelsesprosjektet har en tettere tilknytning til det norske samfunnet, ved at de for eksempel har norske ektemenn eller samboere og i større grad har en norsk omgangskrets. At utdannelsesprosjektet blir viktigere og egeninnsatsen større kan dermed knyttes til at de i større grad måler seg i forhold til norske standarder.
- De kvinnene som utdanner seg på nytt i Norge, har til felles at utdannelsesprosjektet ikke er rent instrumentelt, men også er knyttet til selvrealisering. De har satset, og satser på en utdannelse fordi de ønsker å jobbe nettopp innenfor det yrket utdannelsen leder til.
For å forstå kvinnenes forhold til arbeidslivet i Norge kan vi gå tilbake til Jahodas arbeidslivsforskning, og arbeidets funksjoner: For dem som tar utdannelse i Norge synes det som om arbeidet som markør for status og personlig identitet er viktigst. Fordi arbeidet ikke bare er en kilde til inntekt og arbeidsmiljø, blir det desto viktigere for kvinnene å nå de ambisjonene de hadde satt seg i forhold til utdannelse og yrkesdeltakelse, også i eksil.
For dem som ikke satser på en ny/videre utdannelse i Norge, synes det som om det først og fremst er arbeidets manifeste funksjon, lønnen, som er hovedårsaken til at de jobber. Dette er i tråd med migrantens instrumentelle forhold til arbeid. Men arbeidsplassen som sosial arena og arbeidet som et kollektivt mål har også stor betydning.
De kvinnene som har utdannelse som et mål i seg selv, men også ser den som vesentlig for selvrealisering gjennom yrkeslivet, viser større egeninnsats og større toleranse for omkostningene ved å delvis måtte starte på nytt i Norge, enn dem som hovedsakelig kom til Norge for å arbeide og tjene penger. Disse resignerer i større grad i jobben hvis de får en relativt god lønn og et godt sosialt arbeidsmiljø, selv om den ikke står i forhold til tidligere utdannelse.
Kilder:
Bourdieu, Pierre (1995): Distinksjonen- En sosiologisk kritikk av dømmekraften. Pax-palimpsest.
Ferrari de Carli, Eli (1993): Kollega og venn, eller fremmed? Pakistans betjening i norsk kontekst: En avdeling ved A/S Oslo sporveier. Hovedoppgave i sosialantropologi, Universitetet i Oslo.
Jahoda, Marie (1982): Employment and Unemployment. A social-psyhological analysis. Cambridge University Press.
Kohn, Melvin (1969): "Class and Conformity". I Handling og samfunn (red.) Østerberg, Dag 1990. Pax.
Lundberg, Svante (1989): Flyktningskap. Latinamerikansk exil i Sverige och Västeuropa. Arkiv avhandlingsserie 29. Lund.
Piore, Michael (1979): Birds of passage. Cambridge University Press.
Segura, Denise A. (1989) "Chicana and Mexican immigrant women at work: The impact of Class, Race, and Gender on the Occupational
Mobility." I Gender and Society. Vol. 3.
Sollund, Ragnhild (1996): Kvinneliv i eksil. En undersøkelse om flyktningekvinners integrasjon i eksil med fokus på arbeidslivstilknytning og arbeidsledighet. SINTEF-IFIM.
Sollund, Ragnhild (2000): "På bunnen av hotellet." I Søkelys på arbeidsmarkedet 2/2000.
