 |
| Faksimile fra Dagsavisen 30. april 2006. |
Av Trine Lynggard
Fra midten av 1990-tallet har tvangsekteskap og arrangerte ekteskap blitt velkjente begreper i norsk offentlighet. Problemet med at noen unge giftes bort under press og tvang har vært et av de høyest prioriterte politikkområdene til de to siste regjeringene. Mediene har i stor grad vært en pådriver og hovedarena for debatten og politikkutviklingen rundt dette spørsmålet.
Mediene og den enkelte journalist har alltid et ekstra ansvar når de skal formidle forhold som er ”skjult” for de fleste. Det gir mediene en stor definisjonsmakt som eneste informasjonskanal, fordi nyhetsfortellingen blir den eneste ”virkeligheten” som ofte danner grunnlaget for opinionsdannelse og politiske tiltak.
I studien Tvangsekteskap på norsk: mediedekningen i tre aviser i 2005-2008 har jeg kartlagt og analysert alle artikler om tvangsekteskap som ble publisert i dagsavisene Aftenposten, Dagsavisen og Klassekampen gjennom fire år – alt i alt 313 nyhetsoppslag og 189 kommentarer og debattinnlegg.
Ferdige, dramatiserte historier
Det er når en enkeltskjebne presenteres at de største politiske debattene utløses, ofte med krav om umiddelbare krisetiltak. Sosiologen Anja Bredal (2006) fant i sin studie om arrangerte ekteskap at det var et mønster i mediedekningen av tvangsekteskap allerede på 1990-tallet at enkeltsaken om en ung minoritetsjente – et ”case” – ble satt inn i en generaliserende ramme.
Jeg finner at det har utviklet seg en fast etablert journalistisk nyhetsmal, der hjelpeorganisasjoner i stor grad styrer innholdet og vinklingene av sakene ved at de er eneste kilde. Hjelpeorganisasjonen leverer ferdige, dramatiserte historier med skurker, helter og ofre.
Denne typen faste mønstre i ”innvandrer-saker” i mediene er også funnet i annen medieforskning i Norden. I mediedekningen av saker som handler om utvisning av unge asylsøkere i Sverige observerte medieforskeren Ylva Brune (2004) at når man leser flere artikler etter hverandre, ser man at bare noen få elementer er byttet ut i tekstene mens de grunnleggende påstandene gjentas ordrett. Brune peker på at artikler om samme tema og med samme begrensede rolleoppsetning skaper et bilde av ”innvandreren”. Man generaliserer gruppa ved at beskrivelser og analyser av bestemte hendelser og begrensede gruppers livssituasjon framstilles som å ha generell relevans.
”Unge på flukt”
Det typiske ”caset” i mitt materiale handler om en ung jente, men enkelte ganger også om et ungt par eller en homofil ung gutt som har flyktet fra sin minoritetsfamilie med hjelp fra en norsk, statsstøttet hjelpeorganisasjon. Nyhetstekstene i mitt materiale har gjennom fire år så klare fellestrekk i ordbruk og oppbygning at det gir grunnlag for å si at det har etablert seg en fast journalistisk mal eller tekstnorm som jeg har kalt ”Unge på flukt”. Casets hovedfunksjon er å personifisere en pågående og økende krise og dermed legitimere behovet for mer ressurser til hjelpeorganisasjonen. Offer og hjelper bekrefter hverandre og er på den måten gjensidig avhengig av hverandre.
Mens hjelperen bidrar med forklaringene og journalisten ofte refererer hendelsesforløpet, blir offeret tillagt oppgaven å uttrykke følelsene, frykten og takknemligheten for å få hjelp. Denne offergjøringen representerer en endring fra tidligere, da noen unge minoritetskvinner ”sto fram” i mediene og fikk en slags heltinnestatus. Med den krisehjelp innrammingen er de unge i disse mediefortellingene ikke lenger heltinner, men objekter for redning.
Framstillingen av minoritetskvinner som undertrykte og hjelpetrengende er velkjent også fra dansk medieforskning. Medieforskeren Rikke Andreassen (2007) som har studert både TV- og avisdekning over en lengre periode, finner at innslagene i TV-nyhetene om minoritetskvinner primært fokuserer på hustruvold, ekteskaps-praksiser og æresdrap, og at kvinnene overveiende framstilles som ofre for vold, for dansk lovgivning og for deres kultur og islam. De framstilles som en homogen gruppe som lever i en patriarkalsk og statisk kultur som er fundamentalt annerledes enn dansk kultur.
Brudd og krisehjelp
Samtidig som nyhetsmalen ”Unge på flukt” følger journalistikkens konvensjon om å fokusere på konflikt, er det bare den ene parten i konflikten som får komme med sin versjon. Familien og foreldrene kommer så godt som aldri til ordet, og de er ofte heller ikke nevnt i teksten. Det er underforstått og dermed selvfølgelig at det er minoritetsforeldrene som utgjør trusselen.
Når andre versjoner av historien er utelatt, kan det også være fordi de ikke passer inn i fortellingen om de unge på flukt. Hele nyhetspoenget er ”bruddet” med familien og dermed behov for krisehjelp til det nye livet i frihet utenfor minoritetsfamilien. En annen versjon ville undergrave nyhetspoenget og ”ødelegge hele saken”, ut fra en journalistisk logikk.
Tekstene innenfor denne ”Unge på flukt” -malen domineres av kriseretorikk og en fryktdiskurs. Ordet frykt forekommer påfallende mange ganger særlig i innledning og titler. I denne ingress opptrer ordet frykt i hver setning:
Hun lever i frykt for sin egen far, bror og onkel. Han lever i frykt for både hennes og egen slekt. Nå bor de sammen på beskyttet adresse, og frykter at norske myndigheter skal sende ham ut av landet. (Dagsavisen 4.4.2005)
Stadig flere?
En typisk overskrift er ”Nå starter sesongen for tvangsgifting – stadig flere unge søker hjelp”. Gjentakelsen av ubestemte mengdeord som ”stadig flere” og ”rekordmange”, kombinert med ”flykter fra tvangsekteskap” eller ”ber om hjelp mot tvangsekteskap” skaper et inntrykk av en rituell økning, at tvangsekteskap bare øker og øker.
Samtidig er dokumentasjonen av at det er ”stadig flere” som utsettes for tvangsekte-skap utelukkende basert på hjelpeorganisasjonenes rapporter om antall henvendelser de har fått i forhold til året før eller halvåret før. Det representerer i seg selv et kildekritisk problem.
Organisasjonene som mottar offentlig støtte, har behov for å framstille sin virksomhet som viktig og nødvendig, og da legges det vekt på å få fram at ”stadig flere” oppsøker akkurat dette hjelpetilbudet. Kilden til opplysningene er altså samtidig en interessent.
Dette har sammenheng med at norske myndigheter i stor grad har overlatt ansvaret for å bekjempe tvangsekteskap til ikke-statlige aktører og de sitter derfor på en stor del av kunnskapen og kildematerialet som mediedekningen er basert på.
Trine Lynggard er skribent og journalist med mastergrad i journalistikk. Hun er også NIKK magasins første redaktør.
Referanser
Andreassen, Rikke (2007): Der er et yndig land. Medier, minoriteter og danskhed. Tiderne Skifter, København
Bredal, Anja (2006): ”Vi er jo en familie” Arrangerte ekteskap, autonomi og felleskap blant unge norsk-asiater. Institutt for samfunnsforskning. Oslo
Brune, Ylva (2004): Nyheter från gränsen: tre studier i journalistik om ”invandrare”, flyktingar och rasism. JMG, Göteborgs universitet
Lynggard, Trine (2009): Tvangsekteskap på norsk. Mediedekningen i tre aviser 2005-2008. Masteroppgave i journalistikk. Universitet i Oslo.
Denna artikel har publicerats i NIKK magasin 1.2010 © NIKK
