Av Agnes Andenæs
Slik saksbehandleren i dette tilfellet ser det, har manglene i omsorgen vært så omfattende at ungene har utviklet til dels store problemer. Hun ønsker at moren kunne få profesjonell hjelp, så hun kunne få jobbet med problemene fra sin egen barndom - da ville omsorgen bli bedre. Inntil videre får hjelpetiltakene kompensere for noen av de mest uheldige sidene ved familiesituasjonen. Moren, som selv ikke oppfatter seg som en deprimert person, synes det er utrolig strevsomt å skulle takle både forsørgelsesansvar og omsorgsansvar etter at hun ble skilt. Det er en stadig kamp for å få hverdagen til å henge sammen, og da virker det litt meningsløst å jobbe med sin egen barndom. Hun kan godt se at det hun har å tilby ungene til tider ikke er godt nok. Like fullt er det ungene som kommer først, og hun har mye å fortelle om de stadige avveiningene mellom egen skolegang og jobb på den ene siden, og ungenes behov på den andre siden.
Dette eksempelet rommer forskjellige trekk fra mødre og saksbehandlere som jeg ble kjent med gjennom en undersøkelse om kontakten mellom barnevernet og en gruppe alenemødre. Barnevernets oppgave er blant annet å vurdere omsorgssituasjonen som voksne skaper, og de utviklingsmuligheter dette gir barna. I dette arbeidet tar de i bruk utviklingspsykologisk orienterte forståelsesmodeller. Det ser ut til at barnevernet tillegger mødrenes personlige problemer stor vekt når de skal forstå omsorgsutforming i familien og problemutvikling hos barna. Vanlige ord og vendinger for å beskrive hva det er ved omsorgen som bekymrer er: manglende eller vinglete grensesetting, samspillproblemer, mangelfull stimulering, manglende struktur, for lite stabilitet. Tanken er at problemer og mangler hos mor, gjerne med rot i hennes egen barndom, hemmer hennes omsorgsevne, og gjør at barnas behov ikke blir møtt på en tilfredsstillende måte.
Hva blir oversett?
Poenget her er ikke om barnevernets arbeidsmodeller er sanne eller ikke, men heller hva de får oss til å se etter og legge merke til, og hva som ikke blir utforsket. Det er særlig to områder i mødrenes historier som i liten grad blir utforsket av saksbehandlerne:
1) Hvordan man skal greie å kombinere omsorg og forsørgelse når man er bare en person.
For barnevernet er den primære målsetting å få mødrene til å fylle sine omsorgsoppgaver på en bedre måte, og få den enkelte mor til å forstå at dette må ha forrang framfor alt annet. Da risikerer man å se på jobb og utdanning som en konkurrent til omsorg, og ikke som et ledd i en bevegelse mot et mer ansvarlig liv. Et liv der forsørgelse av familien inngår, og som samtidig er mer på linje med hvordan mange mødre organiserer tilværelsen sin i vår tid.
2) Problemer med fars medforeldreskap.
Her er det en tendens til at barnevernet betrakter forholdet til fedrene som et privat anliggende. Hvis du er alenemor (og
det gjelder flertallet av barnevernets familier) og har en far til barnet som viser såpass interesse at han av og til er sammen
med barnet, får du være glad til, ikke blande deg inn i måten han er far på. Den som likevel tar sjansen, risikerer å bli
oppfattet som kravstor.
Noen trekk ved de utviklingspsykologiske modellene som er i bruk, og som vi også kan finne igjen i andre deler av hjelpeapparatet,
er altså at:
- barn blir forstått som ahistoriskebehovsvesen, og kontinuitet, tilgjengelighet, nærhet og skjerming er det som må til for å innfri behovene
- det blir stilt enorme krav tilmoderskapet, og mødre blir vurdert som omsorgstiltak
- det blir stilt bittesmå krav til faderskapet, og det er stor tilslutning til ideen om at fedrene må få gjøre det på sin egen måte – det skal verken mødre eller andre legge seg opp i maktforhold mellom foreldrene blir holdt utenfor, og man utforsker ikke hvordan han og hun preger hverandres foreldreskap.
Empirisk basert utviklingspsykologisk forskning om omsorg har vært dominert av korrelasjonsanalyser, og psykologer har vært særlig interessert i å finne fram til faktorer på omsorgssiden som kan ha en skadelig effekt på utvikling. Gjennom måten å forske på, skapes også modeller for hvordan det utforskete skal forstås. Det er blitt hevdet at jakten på skadelige faktorer har gått på bekostning av forståelse for de betingelser for utvikling som etter kulturelle standarder er alminnelig bra (Haavind, 1987). På denne måten er det flere tendenser som virker sammen til å usynliggjøre den omfattende, kulturelle innsatsen som ligger i oppfostring av barn. Vi kan legge til at mødrenes innsats blir usynliggjort, samtidig som det er deres skyld når noe går galt med barna.
Kontantstøtten
Utviklingspsykologi er i bruk også i barne- og familiepolitiske debatter. Forslaget om kontantstøtte i Norge (omtrent tilsvarende det svenske og det finske vårdnadsbidrag) var basert på en bestemt beskrivelse av moderne familieog småbarnsliv, der mangel på tid og nærhet mellom barn og foreldre ble fokus for all bekymring. Kontantstøtten skulle gi mer tid for barn og foreldre. I denne debatten var forskningen og faget tilstede, selv om ikke forskerne var der. For oppfatningene ble presentert som om de hvilte på et solid, faglig grunnlag, særlig fra utviklingspsykologien. Argumentet om at dette var "godt for barn" ble et slags mantra fra barnespesialistene, som var egnet til å stoppe enhver innvending av for eksempel mer likestillingspolitisk art. Uten at det blir sagt åpent, blir det en variant av å se det moderne kvinnelivet som den store trussel mot barns velferd (Andenæs, 1998).
Et alternativt faglig utgangspunkt er å interessere seg for hvordan den kulturelle organisering av omgivelsene skaper mulighetene for barns utvikling. Og da tenker en seg ikke utvikling som en forhåndsprogrammert prosess som bare påvirkes av omgivelsene, men som en sosialt konstituert prosess, der omgivelsene gradvis leder de små menneskene mot å bli større, med ferdigheter og forståelse som skal til for å fungere i det samfunnet de lever i. Da blir det tydeligere at utvikling er resultat av en innsats, fremdeles særlig mødres arbeid, og at dette er en virksomhet som de for tida prøver å kombinere med lønnet arbeid og dele med andre, ikke minst barnets far. Hva som er godt for barn, er dermed ikke noe man kan bestemme en gang for alle, men noe som må utforskes og vurderes i forhold til hvilke muligheter barnet tilbys til utvikling, av slikt som økt gjensidighet og økt innflytelse.
Beskrive et nyfødt barn - øynene som ser
I en kjent undersøkelse ble foreldre bedt om å beskrive det nyfødte barnet sitt. Jentebabyene ble beskrevet som mindre av vekst, mykere, skjørere og mindre oppvakte enn guttebabyene, som ble sett som større, sterkere, mer hardføre og mer oppvakte. Når babyene ble målt og veid, og sjekket på muskeltonus, reflekser, hjerte- og lungeaktivitet og annet, fant man imidlertid ingen slike systematiske forskjeller mellom disse jentene og guttene. Det er som om jenteforeldrene i sin opplevelse av jenta har kvinnestereotypien som ramme, og liksom trekker det de ser hos barnet sitt i denne retningen. Tilsvarende blir mannsstereotypien en fortolkningsramme for gutteforeldre. Foreldrene ser ikke babyen sin bare som et nyfødt barn, men som en jentebaby eller guttebaby. Det handler altså om øynene som ser, og artikkelen som presenterer undersøkelsen het da også: "The eyes of the beholder" (Rubin m.fl. 1976).
Kjønn fungerer som en fortolkningsramme, både når vi skal forstå oss selv og andre. Derfor kan vi med en viss rett si at det ikke finnes foreldre, bare mødre og fedre, og at det ikke finnes barn, bare gutter og jenter. Todeling mellom det kvinnelige og mannlige, og rangering av det mannlige over det kvinnelige er det som preger fortolkningene. Men utover dette er betydningen av kjønn både omfattende og uoversiktlig, og ikke mindre viktig; i forandring.
I samspill med andre
Psykologien har lenge vært opptatt av å forstå hvordan jenter blir kvinner og gutter blir menn, men å se på kjønn som fortolkningsramme har vært langt fra selvsagt. Litt grovt kan vi skille mellom essensialistiske tilnærminger og mer konstruksjonistiske tilnærminger. Innen den første tenker en seg at kjønn ferdigstilles som en egenskap inne i individet i tidlig barndom. Innen den andre blir utvikling sett på som en mer åpen og mangfoldig prosess, og med livsløpet som en kjønnet løype i et kjønnet landskap. Det er i samspill med andre at vi utvikler de rammene vi tenker innenfor og forstår oss selv og verden i. Dette er ikke forestillinger som den enkelte finner på, men er selvfølgelige måter å tenke på - også om kjønn som vi får del i gjennom dagligdagse erfaringer og samtaler, og som blir byggesteiner i den enkeltes identitetskonstruksjon.
Stopper ved forskjeller
Innenfor den empiriske mainstreamforskningen er det imidlertid en overvekt av analyser som stopper ved forskjeller mellom jenter og gutter. Igjen er det slik at enhver metodologisk tilnærming gjør noe med fenomenet under utforsking. Ved en forskjellsanalyse er det forskeren som står for en todeling etter kjønn, og som lager en konstruksjon der personer er stillet overfor det samme. Da kan en komme til å usynliggjøre at de to kjønn møter forskjellige vilkår. Når en jente vurderer seg selv, gjør hun det som den jenta hun ser seg selv som og blir oppfattet som. Det er altså ikke så enkelt som at jente og gutt svarer på samme spørsmål, selv om spørsmålet har samme ordlyd. Når en jente og gutt skal vurdere sin egen kompetanse, eller deres sosiale kompetanse blir vurdert av foreldre, lærere eller andre, så blir de automatisk vurdert som den jenta og den gutten de er, i forhold til hvordan man tenker at andre gutter og jenter er. Dette er ikke feil som man kan fjerne ved hjelp av statistiske eller andre grep – det inngår i selve fenomenet som skal utforskes. Det som må rokkes ved, er ideen om at jenter og gutter (og kvinner og menn) er stilt overfor like betingelser. En kan særlig komme til å undervurdere betydningen av makt, som det er blitt påpekt (Hare-Mustin & Marecek, 1988).
Hva som skal til for å være "en av guttene" og "en av jentene", og hva forskjellige væremåter fører med seg på kortere og lengre sikt, handler om de varierte og bevegelige betydninger av kjønn, og må utforskes påny og påny (Gulbrandsen, 1998). Det er derfor forestillingene om at vi allerede vet hvordan gutter og jenter er, og hvordan de er blitt sånn, må erstattes med nysgjerrighet. Utviklingspsykologien har et usedvanlig stort praksisfelt, og kvinneog kjønnsforskere har en jobb å gjøre. Vi kan bidra til å videreutvikle utviklingspsykologiske modeller som er egnet til å synliggjøre kjønnsbaserte maktforhold heller enn å usynliggjøre dem. Det trengs modeller som ikke innsnevrer utviklingsmulighetene for jenter og gutter, kvinner og menn, men som kan bidra til å utvide dem.
Kilder:
Andenæs, Agnes (1998): Faglige premisser i politiske diskusjoner: Fra kontantstøttedebatten 1997-1998. Kvinneforskning, nr.
2
Gulbrandsen, Liv Mette (1998): I barns dagligliv. En kulturpsy
kologisk studie av jenter og gutters utvikling. Oslo: Universitetsforlaget.
Hare-Mustin, R.T. & J. Maracek (1988): The meaning of difference: Gender theory, postmodernism, and psychology. American Psychologist, 43 (6)
Haavind, Hanne (1987): Liten og stor. Mødres omsorg og barns utviklingsmuligheter. Oslo: Universitetsforlaget.
Rubin, J.F. m.fl. (1976): The eye of the beholder: Parents view on sex of newborns. I A. Kaplan & J.P. Bean (red.), Beyond sex-role-stereotypes. Readings towards a psychology of androgyny. Boston: Little Brown.
Første gang publisert i NIKK magasin 2 2001 © NIKK
