Av Anne Winsnes Rødland
Fredrik Langelands analyse av ‘den norske kroppen’ i sportsreportasjer viser hvordan den hvite, heteroseksuelle, harde og
maskuline kroppen ofte blir et symbol for ‘det norske’. Tidligere har Jan Wickman og Taina Kinnunen gjort lignende funn i
analyser av finske sportsmedier, både aviser og TV. Samtidig viser både de finske og norske undersøkelsene hvordan dette idealet
blir utfordret av nye, mer seksualiserte, feminiserte og flertydige bilder av den mannlige kroppen.
- I en artikkel som er publisert i den nye boka ”Norske seksualiteter”, har jeg analysert portrettintervjuer med to mannlige
idrettshelter – roeren Olaf Tufte og fotballspilleren John Carew, forteller Fredrik Langeland. Artikkelen er basert på analyser
fra Langelands masteroppgave i kulturvitenskap med navnet ”Harde kropper: En kulturvitenskapelig analyse av maskulinitetskonstruksjoner
i Dagbladets Sportmagasinet”.
Roeren Olaf Tufte ble olympisk mester for andre gang på rad sommeren 2008. Til daglig er han bonde og bor på familiegården
ved Horten. Dagbladets portrettintervju sto på trykk sommeren 2005, ett år etter hans første OL-gull. Intervjuet ble gjort
hjemme på gården hans og handler først og fremst om Tuftes privatliv.
- Han framstilles som en ekte, sunn og jordnær nordmann, som ser bondeyrket som viktigere enn idrettskarrieren. Bondekulturen
har en sterk posisjon i den norske bevisstheten, og i intervjuet assosieres det med hardt arbeid, et sunt kosthold og et ekte,
naturlig og fullverdig liv. Det ekte og fullverdige understrekes av at Tufte lever i et heteroseksuelt samliv og har sterk
tilhørighet til familien, forteller Langeland.
Hardhet, hvithet og heteronormativitet
 |
| Fredrik Langeland har undersøkt konstruksjoner av ‘den norske kroppen’ i Dagbladets Sportmagasinet. Foto: privat |
Selv om ikke ordet kropp nevnes i artikkelen, står Tuftes kropp i fokus.
- Bildene viser OL-mesteren mens han utfører tungt, fysisk kroppsarbeid på gården. Bevegelsene utstråler styrke og målrettethet.
Kroppen er hard og veltrent, men skjult bak arbeidstøy, traktorer, hagemøbler eller treningsutstyr. I teksten omtales ikke
kroppen hans med ett ord. Den heteroseksuelle, hvite kroppen kommer altså ikke eksplisitt til syne, men forblir seksuelt og
etnisk umarkert, forklarer Langeland. Han legger til at hvite kropper ofte er umarkerte og normative i Vesten, og slik representerer
en maktposisjon.
Noe av det samme gjelder mennenes heteroseksuelle legning.
- Idrettsheltenes seksualitet problematiseres nærmest aldri, men konstrueres som noe naturlig. Mangelen på seksualisering,
og det naturlige ved at mennene har kvinnelige partnere, gjør at sporten framstår som svært heteronormativ, påpeker Langeland.
Flertydig maskulinitet
Portrettintervjuet med fotballspilleren John Carew står i sterk kontrast til intervjuet med Olaf Tufte.
- Carew utfordrer det stereotype norske maskulinitetsidealet, selv om han også har en norsk kropp. Så har han da også en betydelig
mer omstridt posisjon i den norske offentligheten, sier Langeland.
John Carew har en mor fra Norge og en far fra Gambia. Han var den første spilleren på det norske herrelandslaget som ikke
var fullstendig hvit, og har på mange måter framstått som noe nytt i norsk fotballsammenheng. Intervjuet finner sted sommeren
2005, i et tyrkisk bad i Istanbul. Carew var på den tiden profesjonell fotballspiller for klubben Besiktas. Både i teksten
og på bildene er kroppen hans eksplisitt i fokus.
- Det foregår både en eksotiseringsprosess og en erotiseringsprosess i intervjuet. Carew fikseres som et hyperseksuelt eller
hypersensuelt begjærsobjekt. Dette er vanligvis problematisk i fotballkulturen, som normalt ikke tillater eksplisitt seksualisering
og objektivering av den maskuline kroppen. I motsetning til Tuftes usynlige kropp, er Carews kropp både etnisk markert og
eksplisitt seksualisert. En slik posisjon har tradisjonelt ikke vært gunstig hvis man skal representere ‘nasjonens kropp’,
understreker Langeland. Han legger til at det kan være problematisk for den mannlige kroppen å bli underlagt et objektiverende
mannlig blikk i et samfunn som definerer maskulinitet som styrke og aktivitet, og femininitet som svakhet og passivitet.
- Det har imidlertid blitt påpekt at svarte kropper blir underlagt nettopp slike blikk i den vestlige delen av verden. Det
bidrar til å opprettholde et hierarki, der svarte mennesker er underordnet hvite, sier han.
Pin-up warriors
Langeland mener det blir for unyansert å skulle definere Carew som en underordnet maskulinitet, fordi han framstår som erotisert,
seksualisert og potensielt feminisert.
- Maskuliniteter er foranderlige, og nye, globaliserte trender problematiserer tidligere idealer. I reklame og sport har det
vært en økning av eksplisitt seksualiserte hvite menns kropper de siste årene, påpeker han.
Det har Jan Wickman og Taina Kinnunen skrevet om i artikkelen ”Pin-Up Warriors”, som baserer seg på analyser av finske sportsmedier.
De påpeker at i et postmoderne samfunn, hvor estetikk og massemedier spiller en avgjørende rolle, er kropp og utseende blitt
svært viktig. Det holder ikke at idrettsutøverne presterer fantastisk, de må også ha en kropp som ser ut som den er i stand
til overmenneskelige prestasjoner. I tillegg til et estetisk fokus på den mannlige kroppen, har det i økende grad foregått
en seksualisering av mannlige idrettsutøvere.
- Erotisering av menns kropper er nå et fenomen som i minskende grad assosieres med den etniske ‘andre’, og spesielt med svarte
menn. Nå skjer det også med hvite utøvere, sier Wickman.
- Derfor er det ikke entydig om det er Tufte eller Carew som i dag representerer det mest tidstypiske og adekvate bildet av
‘den norske kroppen’, mener Langeland.
- Spesielt innen idretten er det en spenning i forhold til å seksualisere mannlige utøvere. Det er mange år siden reklameverdenen
begynte med et erotiserende blikk på menn, mens det er et relativt ferskt fenomen i medienes sportsdekning. I vår artikkel
argumenterer vi for at dette ikke bare skyldes at idrett er svært dominert av tradisjonelle maskuline normer og idealer. Det
henger også sammen med idrettens sentrale rolle i den symbolske konstruksjonen av nasjon og nasjonalitet. Mannlige idrettsutøvere
har gjennom hele modernitetens historie vært nøkkelfigurer i fortellingene om den finske nasjonen, forteller Wickman.
- Tradisjonelt er den finske nasjonalismen koblet til luthersk protestantisme, med asketiske maskuline idealer som selvdisiplin
og tøffhet. I denne konteksten hører bare seksualitet hjemme i forbindelse med reproduksjon og familieliv. Dette kolliderer
helt med en postmoderne dyrking av kroppsestetikk, seksualitet og fysisk tilfredsstillelse, forklarer Wickman.
