Nye jenter og gamle kjønn

Av Harriet Bjerrum Nielsen

Jenter har blitt synlige i skolen. De stille, beskjedne og prektige jenter som klasseromsforskningen beskrev på 1970- og 80-tallet finnes ennå, men de utgjør i dag bare én grup­pe blant jentene, en gruppe som av både lærere og elever gjerne omtales som “de stille (underforstått: kjedelige) jentene” som står i kontrast til de nye aktive jen­tene som både kan snakke høyt og hevde seg selv, ofte på en mer faglig og sosial kompetent måte enn høytsnak­kende og selvhevdende gutter. Både for jenter og gutter gjelder det at de “gamle” kjønnsrollene, – enten det er stille, prek­tige jenter eller bråkete, aggressive gutter – har blitt mindre tydelige (Under­søkelser fra 1970- og 80-tallet: Se f.eks Bjerrum Nielsen og Larsen, 1985, Bjer­rum Nielsen og Rudberg, 1989, Bjerrum Nielsen 1998).

 

Forestillingene om disse gamle kjønnsrollene lever imidlertid i beste velgående, helt uberørt av at virkelighe­tens barn i stort omfang har forlatt dem. Dette paradoks kunne man f.eks. obser­vere i Norge våren 2003 hvor to offent­lige rapporter over karakternivået i grunnskole og videregående skole viste at jentene nå gjør det bedre enn guttene i alle fag, bortsett fra gym. Pedagogiske forskere som uttalte seg til avisene om denne nasjonale katastrofe, mente at problemet hang sammen med at skolen legger vekt på feil egenskaper og premi­erer jentenes konformitet og prektighet, mens guttenes kreative, initiativrike og selvstendige stil straffes (Dagbladet 1.4.2003). I tilegg viste den årlige PISA­undersøkelse fra OECD (se http:// www.pisa.oecd.org) at norske gutter leser usedvanlig dårlig. Reaksjonen lot heller ikke her vente på seg. Utdan­ningsministeren ga en straks-bevilling på 20 millioner norske kroner for å gjøre noe med saken. Hun uttalte at problemet kan henge sammen med at skolens læringsstrategier har mer appell til jenter enn til gutter.

Det forutsettes åpenbart at jenter fortsatt er flinke, prektige og ’jentete’ og at dette nå har blitt det nye idealet i sko­len ettersom det er overvekt av kvinneli­ge lærere. Ingen av delene stemmer. 

Nye kjønn i skolen

At jentene har blitt flinkere enn guttene og fremstår som en mer aktiv elevgrup­pe er imidlertid ikke det samme som at kjønn har mistet betydning eller at jen­tene nå lever problemløse skoleliv. Jeg skal illustrere dette ved å beskrive noen situasjoner hvor tre slike aktive og selv­bevisste jenter konfronteres med kjøn­net i løpet av sin skoletid. Jeg fulgte klassen disse tre jentene gikk i fra de startet i første klasse i 1992 på en Oslo­skole og til de gikk ut etter 10. klasse i 2001.

 

Jeg hadde helt bevisst valgt en klasse hvor elevene kom fra moderne familier med velutdannede og yrkesaktive mødre. Nesten tre fjerdedeler av elevene var jenter, og klassen hadde en erfaren og likestillingsinteressert kvinnelig klas­seforstander. Jeg var kort sagt ute etter å studere de nye aktive jenter. Dette slo da heller ikke feil. Fra første til siste obser­vasjonsdag var det gjennomgående bil­det aktive, høyttalende og selvsikre jen­ter. Selv ikke de mer stillferdige jentene, som det fortsatt var et par stykker av, opptrådte som sjenerte eller fnisende når de fikk ordet eller hadde presenta­sjoner for klassen. Alle jentene stilte spørsmål, tok ordet uoppfordret og kommenterte løpende lærerens opplegg. Dette kunne forme seg som aktive råd eller som evaluerende kommentarer: “Det ville være mye bedre å gjøre det sånn i stedet”, “Jeg skjønner ikke hvor­for det er nødvendig å skrive dette”, “Disse instruksjonene er jo helt sprø!”, “Fikk vi egentlig svar på spørsmålet?”, “Dette var ganske gøy” (anerkjennende til læreren).

 

Klassens fem gutter var mer passive i undervisningen og måtte ofte kalles frem av lærerne før de kom med sine bidrag. Det var stort sett stille og rolige gutter som søkte sammen så ofte de fikk anledning til det. De så ut til å trives bra i klassen og hadde vennlige relasjoner til lærerne og også til jentene når de måtte jobbe sammen med dem. En enkelt gutt som vi kan kalle Ola hadde en litt mer tradisjonell selvhevdende guttestil med en del uro og bråk rundt seg. Gjennom alle ni år holdt jentene sin ledende posi­sjon i klassesamtalen. Da jeg intervjuet elevene nest siste året av ungdomsskolen og bad dem beskrive forskjeller på jenter og gutter, svarte så godt som alle at ’jen­ter er jo bedre på skolen da, de jobber mer seriøst og er mye flinkere til å dis­kutere’.

Barnetrinnet: Individualistiske jenter

Mens de fleste jentene i klassen kombi­nerte en aktiv og selvsikker elevrolle med tidligere beskrevne jentetrekk som opptatthet av relasjoner og en imøte­kommende holdning til lærerens person og regler, var det tre jenter som skilte seg ut med en mer individualistisk atferd. De tok ordet uoppfordret, var spontane, fortalte vitser, ropte høyt når læreren ikke hørte dem første gangen, holdt på med det de selv ville og var uvillige til å akseptere kollektive beskjeder fra lære­ren. De var samtidig flinke, sosiale og ressurssterke jenter som hadde mye faglig å bidra med i undervisningen. Hadde de vært gutter hadde de sann­synligvis blitt oppfattet som personlig­heter og sjarmerende fargeklatter – slik Ola faktisk ble det.

 

Kari, Mari og Mette, som vi kan kalle dem, ble ikke oppfattet helt slik. Allerede få uker etter skolestart omtales de av flere lærere som et problem: I storefri kommer en av faglærene (som ved andre anledninger har fortalt meg hvor viktig hun synes det er med likestilling i skolen) bort til klasselæreren og meg mens vi spiser våre matpakker. Hun spør klasselæreren hva hun synes om Kari. Faglæreren er nemlig begynt å irritere seg nokså mye over “dama” og det har hun hørt at andre gjør også. “Kari er sjefete og kan ikke innordne seg.” (observasjonsnotat, 1. klasse, 1.10.92).

 

Klasselæreren har også notert seg noen problemer: Kari må lære å se seg selv som en del av en gruppe, Mari er distré, korrigerer de andre elevene og snakker for høyt, Mette er liten og umo­den. Men læreren mener at dette vil gå seg til etter hvert, og hun prøver gene­relt å kompensere jentedominansen ved å spørre jente og gutt annenhver gang, hvilket innebærer at de fem gutter fak­tisk får mye mer oppmerksomhet enn de 13 jenter. Andre lærere, som f.eks faglæreren ovenfor, føler seg mer provo­sert av jentenes individualistiske oppfør­sel. Når jeg forteller om prosjektet mitt sier de f.eks: “Å, du er i den klassen med de stakkars undertrykte guttene!”, eller de identifiserer klassen som “Den med Kari, Mari og Mette?”. Interessant nok skjer det omvendte ikke når vi snakker om parallellklassen som på mange måter er et speilbilde av min observasjonsklas­se: Her dominerer guttene både i antall og aktivitetsnivå, og den mannlige klas­seforstanderen forholder seg stort sett bare til dem, mens den lille gruppen av jenter sitter og hvisker sammen på side­linjen.

 

I følge mine observasjoner slås det hardt ned på Kari, Mari og Mette når det er det minste tilløp til uro i klassen, og irettesettelsene har ofte en mer irri­tert og moralistisk tone enn når Ola kal­les til orden.  En faglærer forteller meg at disse jentene er kritiske til alt man foreslår, og det er en holdning hun ikke liker. Allerede ved observasjonen i 2. klasse fremstår Kari, Mari og Mette som mer skeptiske og kritiske overfor skolen og spesielt faglærene enn de gjorde da de startet i 1. klasse. Kari slutter med sine åpenlyse protester, men bevarer en kri­tisk distanse til hva som foregår i klassen, f.eks i form av skarpe observasjoner av lærernes selvmotsigelser og inkonse­kvenser. Mari finner seg en rolle som urokråke: hun blåser med jevne mellomrom ut all sin frustrasjon over lærere og medelever, konstant proteste­rende og kjempende. I 4. klasse har hun blitt verdensmester i å drive lærere til vanvidd. Mette er den som har vanske­ligst for å finne en mestringsstrategi. Hun blir gradvis mer sur og sarkastisk overfor det meste som foregår. I 5. klas­se nekter en vikar å ha klassen mer på grunn av Mari og Mette.

Mens de tre jentenes individualistis­ke oppførsel støter sammen med lære­rens kjønnsforventninger på barnesko­len, ser den ikke ut til å gi dem proble­mer i forhold til medelever. Alle tre jen­ter er godt integrert i elevgruppen, og inntar ledende posisjoner på litt ulike måter. Kari er veldig flink til å organi­sere leker og felles aktiviteter. Mari og Mette leder an i “steinalderflørten” i 3. og 4. klasse og erter og slåss med gut­tene. 

Ungdomstrinnet: Likestillingspedagogikk

På ungdomsskolen endrer bildet seg. Klassen har nå blitt slått sammen med parallellklassen og delt opp igjen, slik at vi får to klasser med både aktive og stil­le jenter, og aktive og stille gutter. Lærerne på ungdomstrinnet inntar en annen holdning til de individualistiske jentene enn lærene på barnetrinnet. De skryter til meg på lærerværelset over disse to klasser med “sterke jenter og flotte gutter”. Referanserammen er nå den moderne likestillingspedagogikken og den virker så sterkt inn på lærerens persepsjon at de knapt bemerker den stille jentegruppen som nå også finnes tilstede i klassen. Lærerne er heller ikke så bekymret over de stille guttene leng­er, kanskje fordi tilstedeværelsen av akti­ve gutter demper deres bekymringer om jentedominans? Kari beskrives nå som en superelev, og også Mari og Mette oppfattes som sterke personligheter med egne meninger. Men samtidig med at lærerne sitter på lærerrommet og strøm­mer over av begeistring over de moder­ne kjønn, møter jentene nå for alvor det gamle kjønnet – denne gangen formid­let gjennom jevnaldergruppen. Selv om jentene holder koken når det gjelder både karakterer og aktiv deltakelse i undervisningen, har kropp og utseende fått en betydning som de på ulikt vis strir med å integrere i sitt selvbilde. De er aktive deltakere i prosessen: Kjønnets betydning forhandles frem mellom gruppene av aktive jenter og aktive gut­ter, mens de stille elever av begge kjønn ser på, og knapt oppfattes som kjønnede vesener på klasserommets arena.

 

Mari rammes først og hardt av kjøn­net. Hennes bråkete og ertende stil identifiseres av guttene som maskulin og hun blir ertet for å ’være en mann’ – samtidig som guttene begynner å ta nedsettende seksuelle karakteristikker i bruk overfor henne. Etter en kort perio­de med fortvilelse og sinne reiser hun seg imidlertid som fugl fønix. Hun kas­ter sportsklærne, blir klassens førende motedronning og transformerer sin åre­lange kamp med guttene til skikkelig power-flørting. Mestringen av både gut­tekoden og seksualitetskoden gjør at hun på mange måter styrker sin posi­sjon, samtidig som mye energi nå kana­liseres ut mot å være først ute med det siste. Kari fremstår som mer paralysert av den nye situasjon. Å være klassens flinkeste elev er vanskelig for henne å kombinere med å være seksuelt attraktiv selv om hun satser intenst på begge deler. Hun blir mer sjenert og passiv i undervisningen, selv om hun fortsatt bare får toppkarakterer. Hun blir syl­tynn, framstår mot slutten av ungdoms­skolen som noe usikker og veldig tenårings-mainstream i klesstil og utseende. Fra alltid å ha vært en som har forfulgt sine egne prosjekter med rolig selvsik­kerhet sitter hun nå mest og smiler eng­stelig til de tøffeste av guttene, i sine trange bukser og med sin bare mage. Mette holder guttene på avstand og finner etter hvert en identitet i å være anti-mainstream både i forhold til klik­ker og klesstil. På vitnemålsoverrek­kelsen etter 10. klasse hvor de fleste av jentene møter opp i åletrange, utringede og til og med stroppløse kjoler og små høyhælte sandaler, skiller Mette seg ut i Levis-bukse, designertopp, joggesko og håret farget i to knallrøde nyanser. De andre gir henne anerkjennelse for å ha “sin egen stil”, men hennes hyppige konflikter med andre og hennes humør­svingninger kan tyde på at det ikke bare er enkelt å velge sin egen vei i denne alderen.

 

Men også Kari og Mari gir i inter­vjuene uttrykk for at det er vanskelig å finne ut hvem de selv er i disse krys­sende diskurser om sterke jenter og attraktive babes, som de både tar avstand fra og føler seg tiltrukket av. De aktive guttene spiller en ledende rolle når det gjelder babe-diskursen, men det er neppe det alene som skaper proble­mer for så sterke jenter som Kari, Mari og Mette. I hvert fall Mari og Mette greier dessuten også å ta igjen overfor guttene på sårbare punkter, f.eks gjennom vitser om penisstørrelser. Jentene er selv opptatt av å iscenesette seg som populære og heteroseksuelt vel­lykkede med perfekte kropper. De mis­unner hverandre både utseendet og de høye karakterene, samtidig som de strir med å leve opp til en diskurs om femi­nistisk solidaritet som de også er bærere av, oppdratt som de er i moderne, like­stilte familier. Disse konflikterende dis­kurser møtes midt i Kari, Mari og Mette på en måte som er lite tematisert i dagens likestillingspedagogikk: på den ene siden diskursen om sterke og flinke jenter som tydelig har satt sitt preg på sin subjektivitet, men som har fått en noe blandet mottakelse i skolen. På den andre siden diskursen om den perfekte kropp, et nytt prestasjonsfelt for ambisi­øse jenter som både truer selvstendighe­ten og utvider feltet for subjektivering og lyst. Både Mari og Mette drømmer om å bli klesdesignere. Kanskje et forsøk på å bygge bro mellom de kjønnsdiskur­ser de prøver å finne seg selv i?

Kjønn som tolkningsramme

Poenget er ikke at det er spesielt “synd på” disse jentene. Kari, Mari og Mette fikk masse oppmerksomhet fra lærere og medelever, de fikk høye karakterer, og de kommer helt sikkert til å finnes blant morgendagens fremadstormende unge karrierekvinner. Poenget er snarere at diskurser om kjønn ikke alltid endrer seg i samme takt som individene eller skoleresultatene.

 

Kjønn i skolen oppstår i et komp­lekst samspill mellom ulike typer av kjønnet atferd og de ulike aktørers kjøn­nede fortolkninger av denne atferden. Dette gjelder for alle elever, og det er godt mulig at en tilsvarende analyse av guttenes kjønnede skoleliv vil kunne forklare hvorfor noen av dem har valgt bort lesing og taper i kampen om karak­terene. Men når “jenter” settes opp mot “gutter” antas det at gruppene er nokså homogene. Skolen vil da passe bedre enten til det ene eller til det andre kjøn­net. Gjennom de siste årtier har bekym­ringen skiftet fra de stakkars oversette jentene, sperret inn i et maskulinitets­univers, til de stakkars umodne guttene, sperret inne i et femininitetsunivers. Den ene gruppen har det bare bra, den andre er det synd på. En slik problem­definisjon ser bort fra at jenter og gutter kan møte ulike problemer i skolen, og at ikke alle jenter og alle gutter nødvendig­vis møter de samme problemene.

Kilder

Bjerrum Nielsen, Harriet og Larsen, Kirsten. 1985: Piger og drenge i klasseoffentlighen. Universitetet i Oslo, Pedagogisk forskningsinstitutt, rapport 2, 1985

Bjerrum Nielsen, Harriet og Rudberg, Monica. 1989. Historien om jenter og gutter. Oslo: Universitetsforlaget

Bjerrum Nielsen, Harriet. 1998.’Sophie og Emile i klasseværelset’ i Jens Bjerg (red): Pædagogik – en grundbog til et fag. København: Hans Reitzel.

Første gang publisert i NIKK magasin 2 2003 © NIKK