Queering me softly – eller ekspanderende mannlighet?

Av Eva Lundgren

Hun lengst til venstre kjenner seg som Martin. Han ved siden av er Madeleine. Han sier at følelsen er den viktigste bekreftelsen på hvem en er, og han kjenner seg krenket dersom noen ikke behandler ham som kvinne. De sitter i panelet sammen med Don Kulick, som føler seg som queer-ekspert og en lesbisk kjendis som føler seg nervøs for å benevne feil, når alt står og faller med rett navn: mann, kvinne, HBT: homo, bi, trans. En annen i panelet føler seg ubehagelig forvirret: ”Når vi i homobevegelsen ikke vet hvem som er hva, hvordan skal vi da vite hvem som er fienden?” For alle paneldeltakerne er selvdefinisjonen livsviktig, så viktig at de krever at ”andre” bare får oppfatte det de har bestemt at andre bør oppfatte.

Trans og queer

På nevnte debatt om transbevegelsen fra fjorårets Pridefestival i Stockholm påbe­roper deltakerne seg at de genuint ”er” som de kjenner seg, og vil leve deretter. For transene er det viktige å skape en utside som passer innsiden, å signalisere en indre identitet gjennom ytre tegn slik at andre forstår hvem de ”er”. Tanken forutsetter modernitetsdiskursens forestilling om et subjekt som er oppdelt i en utside og en innside, der det ytre og indre forutsettes å korrespondere etter kulturelle regler for overensstemmelse. Underforstått er det innsiden, den indre følelsen, som er overordnet og gis sann­hetsstatus (Lundgren 2001). Dette er bakgrunnen når de henviser til å være født i feil kropp, de har alltid opplevd og kjent seg som at de eksempelvis ”er” kvinner født i en manns kropp.

Samme dag i samme bygning avhol­des et queerfeministisk seminar, der sek­sualitet står i fokus. Tegnene ”kvinne”og ”mann” er mer interessante enn ”virke­lighetens” kjønn påpekes det fra podiet, ettersom seksualitet i vår kultur defineres via kjønn. Publikum blir fortalt at dragking er årets tilbud til queere kvin­ner; men også den butchige lesben, hun som benytter maskuline kjønnsattribut­ter, lades positivt ettersom butch kon­noterer til dragkingen og butchen er ment som dissonanser, en lek med seksuelle attributter, men isceneset­telsene dissonerer kun dersom man tol­ker dem med gitte kulturelle koder for overensstemmelse. Iscenesettelsen avhenger av en dikotom kjønnsmodell; uten de kulturelle tegnene for mann og kvinne og deres strenge betydning, og med heteroseksualitet som avstandsmar­kør, gir ikke iscenesettelsen mening. Grunnoppskriften, to genus med mot­satte tegn, kan blandes på nye måter, forutsatt at utsidens uttrykk, som klær og oppførsel, er konsistente og overens­stemmer med hverandre. Disse post­struktualistiske deltakerne iscenesetter identitet i det ytre, gjennom ytre tegn­par som må overensstemme med hver­andre (Rosenberg 2002). For eksempel kan ikke den som kler seg som en femme, med feminine kjønnsattributter, oppføre seg som en butch. Reglene for hva som harmonerer og hva som diss(oner)er, er kulturelt innarbeidede, og ”de andre” - individuelle andre, media, offentligheten - må bekrefte dis­sonansen. hjerne. Både

”De andres” kulturelle blikk

Felles for post- og modernitetstenkning­en om identitet er at folk forstår seg selv via de kulturelle tegnene for kjønn og seksualitet. Etablerte kategorier for kjønn og seksualitet kobles sammen, avhengig av hvilken individuell identitet som signaliseres, og ”de andres” bekref­telse av denne identiteten er helt nød­vendig. ”Andre” forutsettes å se med samme kulturelle blikk og å forstå hva tegnene betyr, inklusive de kulturelle kodene for hva som overensstemmer med hva, og hva som dissonener. Usortert iscenesettelse og protest mot kategoritvangen er det neppe rom for, annet enn de påbudte brudd som følger strenge og innarbeidede regler.

Jeg spør meg; hvilke scenarier legger vi til rette for dersom vi utgår fra at selv­definisjon er en menneskerettighet og samtidig insisterer på at bekreftelsen i andres blikk er livsviktig - så viktig at vi krever at ”andre” skal se hvem vi er, som vi selv ser oss? Ovennevnte trans og queerprosjekter er ment å queere og dis­sonere, noen mer softly enn andre, men jeg undrer: Kan ekspanderende mann­lighetsprosjekter gjemme seg bak quee­ring me softly-iscenesettelsen?

Esben og Esther i titteskapet

I den prisbelønte filmen ”Alt om min far” møter vi Evens, dvs sønnens, isce­nesettelse av faren, den norske legen Esben Benestad. Når hovedpersonen vekselvis iscenesetter seg som mann, Esben, og som kvinne, Esther Pirelli, skjer det på en stereotyp måte. Esben mekker med bilen og lukter svett, Esther sminker seg og er usedvanlig dår­lig møblert i hodet; det veksles mellom utpregede over- og underordningstegn. Hovedpersonen bestemmer ikke bare at han er mann eller kvinne, men også når han vil være mann eller kvinne, hva slags mann og kvinne han vil være, samt insisterer, i møte med ”de andres” tolk­ning, på tolkningsprivilegium, bl.a. ved hjelp av argumentet ”medfødt legning”, jeg ”er” sånn. I min tolkning av filmen (Dagbladet 2/11 2002) er dette en illus­trasjon av at mannlighet kan bety suve­ren valgfrihet (Svalastog 1998), og at Esbens trans-iscenesettelse kan ligne et velkjent mannlighetsprosjekt. Dette høyst modernitetsinspirerte identitets­prosjektet kan forstås som et merverdi­prosjekt med maskulint kjønnede for­tegn, der merverdien ligger i vekslingens mektige mulighet for den med full valg­frihet. Identitetsprosjektet har med andre ord store gevinster.

I dokumentarfilmen "Alt om min far" skildrer sønnen Even (i forgrunden) farens iscenesettelse av seg selv som mannen Espen og kvinnen Esther (i baggrunden).

I sitt tilsvar til meg (Dagbladet 17/11 2002) sier hovedpersonen: ”Jeg føler meg alltid som kvinne, alltid som mann” (min kursivering). Det ytre uttrykket eller utsiden, ”kvinneutryk­ket” kaller Esben Esther det, er derimot et virkemiddel for å få andre til å opp­fatte ham/henne som en kvinne, og på den måten skape ”kvinnetilhørighet” for hovedpersonen. Da kjenner han seg som den han alltid føler at han er.

Hovedpersonen skiller skarpt mellom den egentlige Esben Esther og det ytre uttrykket, som kun er et virke­middel for å få andre til å se det han vil at de skal se. Den ytre iscenesettelsen – eksponeringen - i andres blikk blir likevel grunnleggende i identitetsskapingen: det er den som skal bekrefte at han er den han føler seg som. Som pride-seminarenes innlederne forutsetter også Esben Esther at det er nødvendig å sette seg i et titteskap, og de forventer alle at titterne har samme blikk som dem selv. De skjenker det ikke en tanke at det kan finnes andre briller, folk med skjeve hornhinner og øyne som skjeler.

Fortellingen

I dette perspektivet kan Benestads egen­eksponering i titteskapet over tid være interessant, dvs slik den kommer til uttrykk i narrativet om Esben Esther Pirelli Benestad. Via de mange ekspone­ringer som har vært gjort i media og i filmen ”Alt om min far” er det skapt en beretning om en mann som allerede tid­lig, som barn, av og til kledde seg i kvin­neklær. En mann som etter hvert føler seg som mann og av og til som kvinne – men som nå alltid føler seg som både kvinne og mann.

I fortellingen er det ekspanderende kjønnsprosjektet innfiltret i et seksuali­tetsprosjekt. I den tiden da Esben fra tid til annen kledde seg i kvinneklær, var han tobarnsfar og gift med Liv. Han skilte seg og giftet seg med psykologen og sexologen Elsa Almås. Den stabile heteroseksuelle begjærsretningen kom­bineres i denne perioden med at Esben innimellom føler seg som og ”blir” kvinne, men det er ikke som Esther, det er som Esben han tiltrekkes av Elsa. Esther har ikke noe seksuelt begjær overhodet, hun fremstiller seg nærmest som et aseksuelt vesen som føder dikt mens hun baker brød. Elsa har på sin side å forholde seg snart til Esben, snart til Esther, men det er mannen, Esben hun attraheres av. Når det over tid er blitt mer og mer Esther som isceneset­tes mens Esben gradvis forsvinner, nær­mer det seg en grense for Elsas interesse.

Hvem tiltrekker hvem?

I sitt tilsvar til meg sier Esben Esther: ”Jeg er en person som tiltrekkes av kvinner, ikke alle kvinner, men noen av dem – og da især Elsa Almås”(min kur­sivering). Det er trolig ingen tilfeldighet at kjønnsbetegnelsene her har forsvun­net til fordel for ”person”. Tiltrekkes mannen og kvinnen – som hovedperso­nen alltid føler seg som – av Elsa? ”Lesbisk flirt med Elsa er ikke det i livet mitt som gir det mest svingende erotis­ke samspillet, men helt utbytteløst er det ikke”, sier hovedpersonen. Lesbisk er en term for kvinnelig samkjønnet seksuelt begjær, det forutsetter altså at det er Esther som begjærer Elsa. Men her blir i alle fall jeg forvirret, ikke bare av den åpenbare selvmotsigelsen. Hovedpersonens iscenesettelse er avhengig av bekreftelse fra ”den andre” for å bli den hun er, men Elsa begjærer ikke Esther – og da kan Esther ifølge sin egen logikk ikke få den bekreftelse som er nødvendig for å kjenne seg som den hun føler at hun er. Om nå dessuten hovedpersonen alltid kjenner seg som to kjønn, mann og kvinne, og Elsa og andre tittere vet det og ser bakenfor den stereotypt enkjønnete eksponeringen i det ytre, hvem og hva er det da mulig for ”de andre” å bekrefte? Det ekspan­derende kjønnet? At det ikke finnes grenser for mannekjønn?

Det ekspanderende kjønn

I TV-3-dokumentaren ”Fødd i fel kropp” (21/11 2002) møter vi tyveårige Jojo - Johan - Pettersson. Han har kort pelsjakke, munn à la Julia Roberts, kun­stige øyenvipper, langt blondert hår, gli­trende lakkerte negler. ”Jag ser gärna ut som en Barbiedocka – men en smart Barbiedocka”, sier Jojo. Han følger det velkjente scriptet om å være født som gutt, men har så lenge han kan huske følt seg som jente. Jojo har levd i mange år som homoseksuell mann, men har nå bestemt seg for å leve som heteroseksu­ell kvinne. For å bli som hun kjenner seg, vil Jojo spise hormoner og få kvinnelige former. Det som skiller Jojos fortelling fra mange andres er at Jojo vil beholde penis mens venninnen Hanna vil ”byta køn fullt ut”. Jojo sier: ”Jag känner mig som en tjej, men samtidigt tycker jag om min kropp och min snopp”. ”Måste jag stympa mig før att passa in i en mall?” Å bli kvinne på den vanlige måten, få et kjønnsorgan som overensstemmer med kjønnstilhørighe­ten, er å lemlestes for Jojo. Lemlestelsen indikerer at man klipper bort noe som tilhører en, altså; den normerende modellen er en mannskropp.

Jojo vil ikke bli en lemlestet  kvinne, hun vil bli en kvinne med penis. Men identiteten som kvinne ”sitter inte i organet”; som hos Esben sitter den i den indre følelsen. Ingen av dem vil kvitte seg med penis, men de vil begge ha ”andres” bekreftelse på kvinnetilhørig­heten. Ifølge forskerne Suzanne Kessler og Wendy McKenna (1978) er fremvis­ning av ett eneste penisattributt tilstrek­kelig for å bli sett som en mann i vår kultur. Ofte er det vanskeligere for MTF (Man To Female) transseksuelle enn FTM-transer å overbevise omgi­velsene om sin ”indre kjønnsidentitet”; dersom det titter fram litt skjeggstubb er man ”avslørt”. Etter dette resonnemen­tet er det hovedkriteriet for mannlighet Jojo og Esben Esther vil beholde. Finner vi muligens mannlighetsprosjektets merverdi i fallos, der penis symboliserer maktpotensiale? Er det derfor mannlig­het kan bli et så ”omfattende” prosjekt – ekspandering til suveren valgfrihet, tolk­ningsfortrinn, to kjønn i ett, kvinne med penis?

I Suzanne Ostens teateroppsetning ”Det allra viktigaste” på Unga Klara i Stockholm bytter skuespilleren Ann Petrén kjønn som andre bytter kosty­mer. Fem mannlige gestalter isceneset­tes. Den erotisk attraktive drømmeman­nen for kvinner er androgynt perfekt, fører seg vel, er vakker, flyter i sin seksu­alitet, og begjærer både kvinner og menn. Men mest kvinner. En annen til­trekkende mann er den heteroseksuelle ensomme cowboyen. Uansett versjon, å ta rom og plass som mann var det van­skeligste å iscenesette, sier Ann Petrén (Dagens Nyheter 12/1 2003). Bekreftelse fra ”de andre” er nødvendig også for å bli mann, men en mann behøver ikke å søke bekreftelse, for eksempel ved å tilpasse seg og nikke eller le og være søndagsglad. Å iscenesette seg som mann betyr å forutsette at de andre lytter til den du signaliserer at du er, og at de gir deg plass som denne personen uten at du pynter på deg selv. Om dette er maktens kostyme i den betydningen Petrén gir det mannlige tegnet, kan man(n) i den ytre iscenesettelsen og eksponeringen regne med ikke bare de andres bekreftelse, men også at andre bekrefter den man(n) vil være.

Sex i det offentlige blikk

Pirelli ser ut til å kjenne seg mer som den han ’er’ når han blir eksponert i det offentlige medieblikket enn i bekref­telsen av Elsas blikk. Titteskapet virker å passe hans prosjekt, og illustrerer at identitet som ytre iscenesettelse krever stadig mer utvidede eksponeringer i det offentlige blikk. Det antatt private – seksuelle møter – kan da lett bli omfor­met til noe offentlig. I forbindelse med at queerinspirert seksuell utfoldelse er blitt offentlig – eksponering i det offent­lige rom med krav om bekreftelse av det offentlige blikk – kan man bli den man vil være: helt korrekt grenseoverskri­dende. Som en logisk forlengelse frem­mes det i Stockholm menns homopoli­tiske krav om å anvende offentlige par­ker til knulling og avsugning i andres bekreftende blikk.

….og enda flere utvidelser

Dersom identitet er en ytre markering, noe vi velger å være, hvorfor da begren­se valget til kjønn og seksualitet – kvinne, mann, trans, hetero, homo, bi, queer? For min egen del har jeg lenge hatt lyst til å være en nigeriansk unghest med aristokratiske aner. Kan jeg velge etnisitet? Klasse? Alder? ”La meg være ung…” Det gjør den 75-årige norske kunstneren Lars Kristian Gulbrandsen som kommer fra mine hjemtrakter i Norge. Hver gang han ser seg i speilet ser han Tatjana, 23 år. Tatjana kler seg i minskjørt og platåsko, og sminker seg med maling fra Jotun. Det samme sel­skapet som sto bak filmen "Alt om min far" har laget en dokumentar også om henne.

Dersom vi kan velge hvem vi vil være, må vi selv ta ansvar for våre valg, og altså utsette valgene for kritikk. Med den mannlige ekspanderingens mulig­het som denne tenkningen tilbyr, bør gamle griser finne seg i den harde kritik­ken som rettes mot dem siden de er så dumme å velge seg en så usympatisk identitet! Dersom vi kan velge hvem vi er og hvordan andre skal se oss – som temporære kjønnsvekslere, som to kjønn samtidig, som kvinne med penis, går det an å snakke om et ekspande­ringsprosjekt! Hva blir neste ekspande­ringstegn, dersom bekreftelsen i andres blikk fungerer som et kick som krever stadige utvidelser?

Usorterte blikk - hvor queer er queer?

Queers intensjon om å sette spørsmåls­tegn ved kjønns- og seksualitetsgrenser indikerer en enorm opptatthet av gren­ser. Grenseoverskridelser og dissonans kan kun forstås i lys av en slik fiksering ved kategorier (benevninger). Dette innebærer  at det man overskrider, det som er på feil side av grensen, blir viktig som normalkulisse, som det vi tydelig­gjør oss i forhold til. I et samfunn som mangler de koder den queere livsstilen sier seg å ville utfordre og overskride, ville det å iscenesette seg som vester­landsk queer ikke framstå som særlig utfordrende, dens sprengkraft er avhengig av de kulturelle kodene for å kunne skape dissonans. Jeg innbiller meg at den politiske sprengkraften i det feministiske prosjektet ikke kan ligge i å ville beholde patriarkalske ordninger for å fremstå som feministisk tydelig, men i å drive patriarkalske ordninger mot stupet og styrte dem utfor fallet, knuse dem, så det ikke blir støv tilbake på støv. I dette perspektivet virker queerteoriens symbiose med eksisterende heteronor­mativitet og strenge kjønnsregler ganske problematisk. Og identitetsskaping ute­lukkende innenfor den kulturelle ape­kattens ramme gir ikke noen mulighet for usortert identitetsdannelse, verken individuelt eller gruppemessig. 

Velkjent mannlighet

Esben Esther Pirelli Benestad represen­terer en velkjent mannlighet basert på det frie valg. Han veksler mellom stere­otype kategorier, men er helt avhengig av den ytre iscenesettelsen for å bli den han er. Det er alltid en risikofaktor involvert når en speiler seg i andres blikk, både når det gjelder individuelle andre og media som aktør. For det er ikke sikkert de andre ser det som Pirelli eller pride-deltakerne eller Jojo vil uttrykke. Pirelli tar det for gitt at han står øverst i tolkningshierarkiet, han – som Peténs menn – har lært av den gammeltestamentlige guden Jahves pre­sentasjon: ”Jeg er den jeg er”. Pirelli for­utsetter at ”de andre”, de man speiler seg mot, slavisk skal følge den kulturel­le fasit hva gjelder kjønnstegn og seksu­alitetstegn, korrespondanse og disso­nans. Men heldigvis hender det at andre har et usortert blikk, og bryter med kul­turelle koder for hva som passer sammen og hvilke grenseoverskridelser som er korrekte.

Queer påkaller feministisk agenda

Den lesbiske kjendisen som jeg nevnte innledningsvis var redd for å benevne feil. Dersom selvdefinisjon og dens bekreftelse i andres blikk er en mennes­kerett, er redselen høyst begrunnet. Hvis andre bare får se det jeg vil at de skal se, inntar jeg en gedigen maktposi­sjon når jeg krever at andres hjerner skal kolonialiseres. I dette perspektivet er queer et udemokratisk prosjekt, og byg­ger på – samt vil bevare – ulikeverd og over-/underordning. I møte med det ekspanderende mannlighetsfokuset under seksualitetens queerflagg, der mannlighet gis skinn av grenseoverskri­delse uten makt, bør feministisk teori ikke nøye seg med å minne om at det finnes flere kjønn. Å analysere kjønn uten å bortse fra maktens iscenesettelse er mer feministisk påkrevet enn noen­sinne.

Kilder

Fødd i fel kropp – TV-3 dokumentar 21/11 2002.
Kessler, Suzanne og McKenna, Wendy (1978): Gender. An Ethnometodological Approach. University of Chicago Press, Chicago.
Lundgren, Eva (2001): Ekte kvinne? Identitet på kryss og tvers. Pax Forlag A/S, Oslo.
Lundgren, Eva (2002): En gammeldags machomann. Dagbladet 2/11.
Pirelli Benestad, Esben Esther (2002): Eva Lundgrens uetterrette­ligheter. Dagbladet 17/11.
Rosenberg Tiina (2002): Queer feministisk Agenda. Atlas.Stockholm.
Skawonius, Betty (2003): Befriande att få vara sexistisk. Dagens Nyheter 12/1.
Svalastog, Anna Lydia (1998): Det var ikke meningen. Om kon­struksjon av kjønn ved abortinngrep, et feministteoretisk bidrag. Teologiska institutionen, Uppsala universitet.

Første gang publisert i NIKK magasin 1 2003 © NIKK