Rosen og kjønnsorganet

Så hva er egentlig forskjellen mellom rosen og kjønnsorganet? Et enkelt svar kan være at det er forskjellen mellom tegnet og tingen, mellom symbolet og tingen det symboliserer. Rosen er en symbolsk representasjon av det kvinnelige kjønnsorgan i de bilder som i debatten om pornografi hevdes å være erotiske. Det er ”kvinnen” seeren også her blir invitert til å se på, som i det pornografiske bildet av det kvinnelige kjønnsorgan. Det er altså det kvinnelige som er objektet for seeren i begge tilfeller. Slik jeg forstår erotikk og pornografi, så er forholdet mellom de to slik at mainstream-pornografi gjør tydelig og eksplisitt det som er bilder på det erotiske. Pornografien gjør ting av tegnet. Både i det som gjerne blir kalt erotikk og i det som gjerne blir kalt pornografi er det som oftest ”kvinnen” vi blir invitert til å se på og å forlyste oss ved. Jeg vil diskutere det ved å ta utgangspunkt i kvinnen som ”den andre”.

I tråd med filmviteren Teresa de Lauretis’ nyskriving av psykoanalytisk teori (1994), forstår jeg det seksuelle begjæret som en lengsel etter noe eller noen utenfor oss selv, en lengsel fra sub­jektet mot et objekt av en eller annen art (en bestemt kvinne, en bestemt mann, kvinner, menn, en ting, rosen, kjønnsorganet). I fantasien kobles begjæret og objektet som gjør det mulig å søke og å (gjen)oppleve seksuell nytelse. Jeg deler også de Lauretis’ for­ståelse av seksuelle fantasier ved at jeg ser dem som våre egne, men ikke bare det. De er også kollektive, sosiale og his­toriske, og jeg vil her bare referere til maktaspektet i den kollektive seksuelle arven i vår vestlige kultur, slik det utleg­ges i Michel Foucaults tenking om makt-vitendiskurser (1995). Her beskri­ves nytelse og makt som koblet til hver­andre gjennom de siste tre hundre års disiplinering av kjønn og omgang mellom kjønnene. Pornografen har alle våre fortrengninger og hemmelige drømmer å plukke fra når scenariene skal skapes, og industrien bidrar til å skape eller gjenopplive fantasier hos den enkelte.

Allerede i antikken satte grekerne grenser for hva en burde se, ikke av moralske årsaker, men fordi det var en kunst å kontrollere seg selv. Blikket ble forstått som lidenskapens sikreste medium, gjennom blikket trenger lidenskapen seg inn i hjertet. Blikk, lys, bilde ble dermed farlig for ”sedenes strenghet” (Foucault 2002, s. 163). På den andre side kan også det å se være den sikreste måte å kvitte seg med en lidenskap på. I lyset blir kroppens mangler, skitt og smuss prentet inn i sinnet og vekker vemmelse i stedet for lyst. Bildene ble altså ansett som vikti­ge og måtte håndteres riktig i balanse­ringen av begjæret og nytelsen. Moderne pornoindustri etterstreber ingen slik balanse. Den griper både vemmelsen og skjønnheten og har innsett at det som er vemmelig for den ene, er skjønt for den andre. Innenfor denne logikken blir målet å tilfredsstille alles fantastiske forestillinger og invitere til nye – i konkurransen om våre peng­er.

De tabuer og hemmeligheter som utgjør grunnstammen i mainstream pornografiens, og dermed også erotik­kens fantasi-scenarier tilsvarer i stor grad de fortrengninger som utgjør grunnlaget for Freud og psykoanalysens batteri av nevroser og perversjoner. Ødipuskomp­lekset og det inscestuøse, sadismen, masochismen, sodomien, homoseksua­liteten, degraderingen, voyeurismen, exhibisjonismen, det anale, det orale -  ­Freud systematiserte en rikholdig meny til pornografene. Samtidig, og kanskje nettopp derfor, er psykoanalytisk teori et godt egnet og overlegent det mest brukte analytiske redskapet for å stu­dere pornografiens innhold. Psykoanalysen så pornografien som en reise som starter i en forståelse av det mannlige begjæret og med det kvinneli­ge som ”det andre”. Pornografien forteller gjennom sitt vell av forskjellige fantasiscenarier en historie om mennes­kelig mangfold og variasjon i lyster, men det er hva vi kan kalle en mannlig begjærstruktur som først og fremst invi­teres  med på reisen. Denne mannlige begjærstrukturen i pornografien bekla­ges av ”alle”, også de som er relativt liberale til pornografi (Hardy 1998, Mühleisen 2002, Nagle 1997, Sprinkle 2002, Synnevåg 2002, Williams 1999).

Hva innebærer det så at det kvinnelige er ”det andre’ i pornografien? Jeg vil se på to aspekter som kan illustrere det. Den pornografiske scenografien er i overveiende grad å bygge opp mot den mannlige ejakulasjon: ”the money shot”. Den amerikanske pornoforske­ren og Berkeley-professoren Linda Williams kritiserer feminister for å blande sammen det mannlige kjønnsor­gans funksjoner, slik som evnen til å penetrere, voldta og synlig ejakulere, med maskulin symbolsk betydning (Williams 1999). Nye pornografer, som heteroseksuelle kvinner, lesbiske, homoseksuelle menn og sadomasochis­ter stiller nå spørsmål ved hva som kan være nytelsene hos menn (og kvinner): ”The money” shot kan dermed komme i krise. Kroppsdelen ”penis” er sentral i pornografien fordi den så direkte henvi­ser til et symbolsk betydningssystem der den tilskrives aktiv kontroll over det kvinnelige. Dette handler ikke om peniser som sådan. Også lesbisk porno­grafi henter erotisiteten, muligheten for seksuelt å opphisse, fra det samme fal­liske betydningssystem (Bolsø 2002). Dette betydningssystemet burde få mer av vår oppmerksomhet.

Når begjær defineres som en lengsel etter noe utenfor oss selv, blir dette eller denne andre utenfor oss selv koblet til eget begjær i fantasien. Det er altså noe med den andre/det andre som må stå sentralt i enhver teori om begjær. Og vel og merke en teori om begjær, ikke nødvendigvis en teori om kroppslig nytelse. Å søke en teori om nytelse som ikke er knyttet til distinksjonen jeg ver­sus den andre, er hva blant andre Foucault foreslår. Han sier at utgangs­punktet ikke må være kjønns-begjæret, men kroppene og nytelsene (1995). Det vil i praksis si å søke den kroppsli­ge nytelsen i nytelsen selv. Når jeg vel-ger å lene meg på psykoanalysens dra­matiske kjønnstenkning og tapstenking som grunnlag for å diskutere nytelse, framstår den kommersielle pornografi­en som det helt nødvendige og naturli­ge tilsvaret i et kapitalistisk samfunn. Jeg vil gjerne ut av en slik tenking, som blant annet innebærer en fastfrysing av det kvinnelige som ”det andre”, og ofte kvinnen som ”den andre”. En mulighet er å gå veien om nyskrivinger av psyko­analysen.

Teresa de Lauretis og filosofene Elizabeth Grosz og Judith Butler er alle teoretisk etterrettelige og grundige når det gjelder å innskrive det kvinnelige begjæret i det falliske betydningssystem. Dette gjør de, vel og merke, uten å gi kvinner plassen som feminint passive eller masochistiske slik Freud tenderte mot, når han da ikke sa at kvinner måtte bli menn for å begjære aktivt. Meget kort fortalt handler det om at det falliske er omsettelig, og ikke knyt­tet til menn med naturens nødvendig­het (Butler 1993, de Lauretis 1994, Grosz 1991). Deres tenkning om dette kan absolutt brukes til å begrunne påstanden om at også kvinner kan ha aktiv og begjærlig glede av pornografi. All pornografi får sitt eget liv i bruke­rens fantasiverden. Der er det mulig å transformere bildenes subjekt- og objektposisjoner slik at det passer til brukerens behov, samme hvordan disse posisjonene er i den pornografiske representasjonen. En kvinne kan identi­fisere seg med hvilken som helst posi­sjon i det pornografiske bildet. Selv om kvinner i denne teorien nå er innskrevet som aktivt begjærende, noe Freud selv ikke klarte, så representerer det kvinne­lige fortsatt ”det andre”. Den teoretiske forbedringen er at også kvinner kan rea­lisere det erotiske potensialet i denne dynamikken.

Fantasiene kan altså oppleves som et stramt regime. Kan symbolikken endres? Kan vi installere andre tegn for å gi betydning til seksuelt begjær?