Av Ann Therese Lotherington og Kjersti Fjørtoft
Hele 75 prosent av den voksende russiske innvandringsbefolkningen i Norge i dag er kvinner. Kvinnedominansen skyldes dels forhold i Russland, dels norske innvandringsregler og dels en kombinasjon av de to forholdene som til sammen gjør at vi kan snakke om en kjønnet innvandring. Det primære målet med vår studie har vært å analysere russiske kvinners muligheter for deltakelse i det norske samfunnet på like vilkår. Vi har ikke søkt å analysere den økende russiske innvandringen til Norge som sådan, men kan likevel si at økonomiske og sosiale forskjeller mellom Norge og Russland, sammen med den geografiske nærheten mellom de to landene, gjør at Norge framstår som et attraktivt bostedsalternativ for mange russere.
Det norske innvandringsregimet gjør det vanskelig å få varig oppholdstillatelse på annet grunnlag enn ekteskap eller familiegjenforening, som dermed er den desidert hyppigst forekommende enkeltbegrunnelsen for russere. Andre aksepterte begrunnelser for opphold er status som ekspert i jobbsammenheng eller som student, men disse begrunnelsene har kun midlertidig gyldighet, det vil si så lenge arbeidsforholdet eller studiene varer. Bare unntaksvis avslås en søknad om familiegjenforening basert på ekteskap med en norsk statsborger. I norsk-russisk sammenheng dreier familieinnvandring seg nesten alltid om ekteskap mellom norsk mann og russisk kvinne.
I 2002 ble det inngått 435 ekteskap mellom russisk kvinne og norsk mann, mens fem ekteskap ble inngått mellom russisk mann og norsk kvinne (SSB, Lotherington and Fjørtoft, under publisering). I 2005 var det ca 3300 bestående ekteskap mellom norsk mann og russisk kvinne i Norge (SSB, Lidén 2005). Våre informanter, som teller ca 20 kvinner bosatt i Nord-Norge, var blant disse. De valgte å flytte til Norge, eller bli boende etter studieopphold/jobb, fordi de hadde truffet en norsk mann de ville leve sammen med. De hadde møtt hverandre på helt vanlige måter, det vil si gjennom jobb, som studenter eller på ferie. Noen få av våre informanter hadde funnet hverandre via ekteskapsbyrå.
Selv om de norsk-russiske parene fi nner hverandre på måter som er gjenkjennelige, er det ikke tilfeldig at det er russiske kvinner og deres barn som flytter til Norge. Situasjonen for enslige kvinner, enten de er ugifte, skilte eller enker, er vanskelig i Russland. Det er økonomisk vanskelig å klare seg alene, ikke minst dersom en også har ansvar for barns oppvekst og utdanning. En situasjon med økende dødelighet blant russiske menn gjør at dette etter hvert har blitt et problem.
De gode intensjoners politikk
For dem som kvalifiserer til opphold i Norge, kan norsk velferdspolitikk framstå som sjenerøs. Det overordnede målet er at alle skal ha like rettigheter, plikter og muligheter til deltakelse i det norske samfunnet. Aktiv samfunnsdeltakelse anses både som viktig for den enkeltes kontroll over egen livssituasjon og som en samfunnsmessig nødvendig bruk av knappe menneskelige ressurser. Videre er det et poeng for integrasjonspolitikken at alle skal ha rett til å ta med seg, og forholde seg aktivt til, sine egne verdier og tradisjoner i sitt nye hjemland, fordi det prinsipielt skal være mulighet for flere måter å være norsk på (St.meld. nr. 49 (2003-2004), Lotherington and Fjørtoft, under publisering).
Alle som bor legalt i Norge skal altså ha tilgang til samfunnets velferdsgoder og muligheter til å påvirke samfunnets utvikling gjennom aktiv deltakelse. Intensjonene i politikken er i tråd med sentrale teorier om demokrati og medborgerskap (Fraser 1989, Lister 2003, Nussbaum 2000, Young, 2000). Likevel er det et spørsmål om politikken i praksis virker som intendert. Det er nødvendig å gå bakenfor de formelle rettighetene individet har for å undersøke muligheten for sosial rettferdighet, hvordan de sosiale og materielle forholdene individet lever under, bidrar til å hindre eller fremme rettferdighet (Nussbaum 2000). Kan det tenkes at en tilsynelatende inkluderende og kjønnsnøytral politikk i praksis virker både ekskluderende og kvinneundertrykkende? Vi skal diskutere disse spørsmålene med utgangspunkt i situasjonen for russiske innvandrerkvinner i forhold til et viktig element i innvandringspolitikken; den såkalte treårsregelen.
Treårsregelens kvinneundertrykkende virkninger
Treårsregelen innebærer at en person som får oppholdstillatelse i Norge gjennom ekteskap må bo i landet i tre år før vedkommende kan søke om opphold på selvstendig grunnlag. Regelen er kjønnsnøytral, og poenget er å forhindre såkalte proforma ekteskap. I praksis ser vi at staten med denne regelen bidrar til å skape avhengige kvinner, snarere enn frie borgere med like muligheter til deltakelse.
Det mest iøynefallende problemet er kvinnens manglende juridiske status. I sin ytterste konsekvens betyr det at hun ikke eksisterer for norske myndigheter som selvstendig individ. Det er bare i kraft av sin ekteskapsrelasjon at hun får de rettighetene norske myndigheter mener at alle skal ha så lenge de oppholder seg lovlig på norsk territorium. Dersom hun velger å skille seg før det har gått tre år, må hun forlate landet selv om hun er veletablert og fungerer godt i andre sosiale sammenhenger. Det finnes et unntak fra denne regelen som sier at dersom skilsmissen skyldes vold i ekteskapet, kan hun likevel få opphold. Det krever imidlertid at forholdet er anmeldt og at det foreligger fellende bevis for volden, men det er få som benytter dette av frykt for ikke å bli trodd (Smaadal, Hernes og Langberg, 2002: 18; Sør Varanger avis 31. August 2000). I praksis virker derfor treårsregelen stikk i strid med moralske krav om å sikre den enkeltes integritet, den sosiale basisen for selvrespekt og retten til beskyttelse mot krenkelse i familien, slik fi losofen Martha Nussbaum (2000) mener vi må stille til de politiske myndighetene i ethvert land.
Treårsregelen gjør kvinnen avhengig av ektemannen i den mest sårbare tiden som ny og innvandrer i Norge. Fordi hun har kommet til Norge via ekteskap har hun dessuten færre rettigheter til opplæring i norsk språk og samfunnskunnskap enn flyktninger og asylsøkere (NOU 2001:20; Ot.prop. nr. 50 (2003-2004)). Norske myndigheter forventer at ektemannen skal bistå henne i dette. Det er det også mange ektemenn som gjør, men problemet er at det øker hennes avhengighet av ham. Hun er prisgitt hans kunnskap og gode vilje. Det er hun også når det gjelder økonomisk frihet. I henhold til den kjønnsnøytrale ekteskapsloven har ektefeller gjensidig plikt til forsørgelse. Med mindre hun har skaffet seg arbeid i Norge før hun søker om opphold, må han kunne sannsynliggjøre at han kan forsørge henne økonomisk før hun får innvilget opphold. Hun har ingen økonomiske rettigheter i forhold til det norske samfunnet. Hans økonomi er avgjørende for om hun får opphold og hvordan hun kan leve.
Hun er videre avhengig av ektemannen når det gjelder kunnskap om og økonomi til prosessen med å få godkjent utdanningen i Norge. Dette bør ideelt sett skje umiddelbart etter ankomst, slik at det blir mulig å få arbeid på nivå med utdanning og arbeidserfaring rask. Når det gjelder russiske kvinner i Norge har de generelt høyere utdanning enn snittet av norske kvinner (SSB), men godkjenningsprosedyrene for utenlandsk utdanning er komplekse og kostnadskrevende.
Lik mulighet for samfunnsdeltakelse krever oppheving av urettferdige relasjoner knyttet til den rettslige, den sosioøkonomiske og den symbolske og kulturelle sfæren i samfunnet (Fraser, 1989). I stedet for å oppheve slike urettferdige relasjoner, forsterker treårsregelen dem, samtidig som den svekker russiske kvinners mulighet til deltakelse på like vilkår. De ekskluderes fra rettigheter og muligheter som tilfaller individer som har opphold i landet på selvstendig grunnlag.
Deltakelse på like vilkår
Deltakelse er bærebjelken i demokratiske samfunn. Et demokratisk politisk system opprettholdes og legitimeres ved at medborgerne deltar i utformingen av den politikken de skal være underlagt og det samfunnet de skal leve i. Med referanse til Iris Marion Young (2000:23) vil vi hevde at like muligheter til å fremme sine interesser og delta aktivt i utformingen av samfunnet, forutsetter frihet fra dominans og undertrykkelse. Ut fra dette blir regelverket knyttet til ekteskap som grunnlag for opphold i Norge problematisk. Regelen gir kvinner opphold på grunnlag av en relasjon til en mann, ikke på individuelt, selvstendig grunnlag.
Å ha oppholdstillatelse på grunnlag av ekteskapet skaper et avhengighetsforhold til ektemannen som ikke er forenlig med kravet om frihet fra dominans og undertrykkelse. Hun er ikke fri og uavhengig så lenge det er på grunn av relasjonen hun har til ham at hun får lov til å bo i Norge. Dette gjelder selv om ektemannen slett ikke vil dominere og undertrykke. Problemet er at hun ikke betraktes som en fullstendig juridisk person. Dermed kan hun heller ikke delta som medborger på like vilkår i det norske samfunnet.
Kjønnsnøytralitetens kjønnede praksis
I motsetning til en del feministisk teori som hevder at tradisjonell rettferdighetsteori og politisk teori er for individualistisk (f eks Lister 2003), hevder Nussbaum at problemet heller er at teorien ikke er individualistisk nok. Kvinner blir i alt for stor grad betraktet som familiemedlemmer og mødre, ikke som selvstendige individer med rettigheter og muligheter til å velge sitt eget liv (Nussbaum 2000). Dette er en kritikk som rammer norsk innvandringspolitikk. Staten overlater ansvaret for den nyankomne kvinnens velferd til ektemannen. Fordi hun får opphold på grunnlag av ekteskapet med ham, har han forsørgeansvar for henne og hun blir økonomisk avhengig av ham. Samtidig reduseres hennes rett og plikt til opplæring i norsk språk og kultur av samme grunn. Hun blir dermed i tillegg avhengig av hans kompetanse og velvilje når det gjelder forståelse av det norske samfunnet (Lotherington and Fjørtoft, under publisering). Istedenfor å skape selvstendige kvinner, bidrar det norske regelverket til å skape en kjønnet avhengighet. Det kjønnsnøytrale regelverket virker kvinneundertrykkende i praksis. Det gir et skjørt grunnlag for utøvelse av aktivt medborgerskap i Norge.
Kilder
Fraser, Nancy (1989) "From Redistribution to Recognition." In Cyntia Willet (ed), Theorizing Multiculturalism. New York:
Blackwell
Lidén, Hilde (2005) Transnasjonale serieekteskap. Art, omfang og kompleksitet. Rapport 2005:11, Oslo: Institutt for samfunnsforskning
Lister, R. (2003), Citizenship. Feminist Perspectives. Basingstoke: Palgrave.
Lotherington, Ann Therese and Kjersti Fjørtoft (Forthcoming) "Capabilities and participation – Russian Women immigrants in
North Norway." In Bjørn Hvinden and Håkan Johansson (eds) Active citizenship and marginality in a European context.
NOU 2001:20 Om Lov om introduksjonsordning for nyankomne innvandrere.
Nussbaum, M. (2000) Women and Human development. The capabilities Approach. Cambridge: Cambridge University Press
Ot.prop. nr. 50 (2003-2004) Om Lov om endring av introduksjonsloven.
Smaadal, T. H. Hernes & L. Langberg (2002), Drømmen om det gode liv. En rapport om
utenlandske kvinner gift med norske menn som måtte søke tilflukt på krisesentrene i 2001.
Oslo: Krisesenter sekretariatet og Tanaprosjektet
St.meld. nr. 49 (2003-2004) Mangfold gjennom inkludering og deltakelse. Ansvar og frihet.
Sør-Varanger Avis, 31 August 2000
Young, Iris (2000), Inclusion and Democracy, Oxford University Press
