Av Siri Lindstad
 |
| Illustration: Trude Tjensvold |
Det er de som rekrutterer til de ulike posisjonene, enten vi snakker om i næringslivet eller i politikken, som har makten. Det sier Drude Dahlerup, professor i statsvitenskap ved Stockholms universitet.
– Skal man få en bedre kjønnsbalanse i næringslivet er det derfor dørvokterne man må sette press på. Kvinnerepresentasjonen er bedre der du har offentlige valg enn der du har utnevnelser. De siste tiårene har det vært et fokus i det offentlige liv på kvinnerepresentasjon, der partiene har blitt presset til å nominere kvinner.
– Mange tror at det er velgerne som bestemmer hvem som skal inn i de politiske forsamlingene, men i virkeligheten er det jo partiene som bestemmer. De er ”the gate-keepers”, og de har vært under press som sådanne de siste tiårene.
Samtidig bidrar valgsystemet vi har til en jevnere kjønnsfordeling i politikken. Det sier sosiolog Mari Teigen ved Institutt for samfunnsforskning i Oslo.
– I mange land har man en utvelgelses-prosess i politikken som kan minne om næringslivets prosesser, der man opererer med enmannskretser. Da nomineres det for eksempel bare en person fra partiet i hver enkelt valgkrets, og når bare en kan vinne, har det vært en tendens til å la en mann toppelisten. I de nordiske landene, i motsetning til i land som USA, Storbritannia og Frankrike, har vi imidlertid en annen utvelgelsesprosess til politikken, med flerkandidatkretser. Det bidrar til en bedre kjønnsbalanse, sier Mari Teigen.
Et stadig tydeligere paradoks
Innen næringslivet har det dessuten vært en lang tradisjon for at man har valgt personer til topposisjoner som har hatt en annen type yrkes- og erfaringsbakgrunn enn det kvinner flest har hatt. I første rekke har det handlet om økonomer, jurister, ingeniører og tilsvarende yrker.
– Men så begynte kvinneandelen på utdanningene som rekrutterer til næringslivet å øke kraftig, uten at andelen kvinner i toppstillingene økte tilsvarende. Tvert imot har alt gått mye saktere enn man skulle tro. Det er et paradoks som har blitt veldig tydelig for mange de siste årene, ikke minst for politikerne, men også for Næringslivets hovedorganisasjon (NHO) og andre aktører i den næringspolitiske offentligheten, sier Mari Teigen.
Noe skyldes nok det kjønnssegregerte arbeidsmarkedet i Norden, med en stor, offentlig sektor som tilbyr mer kvinnevennlige arbeidsplasser, tror Teigen.
– Så er også spørsmålet i hvilken grad næringslivet har vært ute etter å rekruttere kvinner, og om det har vært barrierer for kvinner som har søkt seg mot næringslivet. Dette er en sektor som peker seg ut som den som minst av alle har gjort noe som helst for å forsøke å tiltrekke seg kvinner.
Samtidig flagger store deler av næringslivet med en type arbeidstidskultur som i alle fall tilsynelatende krever at man må gi seg fullstendig hen til jobben, som en slags helkontinuerlig virksomhet, påpeker Mari Teigen.
– Dette gir nok noen utstøtningsmekanismer som ikke er like virksomme i andre sektorer.
På rett vei, tror vi
Men hvorfor går ikke dette seg til av seg selv, i takt med at stadig flere kvinner tar høyere utdannelse og får ledererfaring, for eksempel fra det politiske liv?
I boka Menn imellom. Mannsdominans og likestillingspolitikk gjør Mari Teigen og statsviter Hege Skjeie bruk av den såkalte ”reisemetaforen” eller ”på vei-metaforen”. Den viser til en forestilling om at vi er på vei mot full likestilling. Det er kanskje et og annet hinder underveis, som gjør at likestilling som prinsipp må vike, men uten at vi dermed mister troen på at vi er på vei ”i riktig retning”.
– Det er en slags barnetro vi har, dette om at det generelt går stadig framover med likestillingen. I dette ligger en tro på at fordi det går framover i politikken, vil det nærmest automatisk også gå framover i næringslivet, sier Drude Dahlerup.
Samtidig har vi i de nordiske landene lenge kunnet slå oss på brystet over vårt gode rykte i resten av verden, som nasjoner med god kvinnerepresentasjon i politikken.
– Begge disse to forestillingene ligger nok svært dypt i den nordiske tankegangen. Samtidig har de begge blitt rystet de siste årene. For det første er det andre land, fra det globale sør, som nå utfordrer oss når det gjelder prosenten kvinner i nasjonalforsamlingen. Rwanda og Sør-Afrika er to eksempler. Og for det andre går det jo faktisk ikke automatisk framover, se bare på Danmark, påpeker Drude Dahlerup.
Danmark har stått på stedet hvil gjennom de siste fire valgene, med en kvinnerepresentasjon i Folketinget på 38 prosent og ved de kommunale valgene på 27-28 prosent. Antall kvinnelige borgermestere går ned.
– Og da sier alle at ”Hva? Dette skulle jo bare gå framover!” Det er med andre ord behov for en ny tenkning i de nordiske landene om hvordan ting ikke bare kommer av seg selv.
Tre teorier om stagnasjon
Hvorfor kommer så ikke ting av seg selv, nå som vi var så godt i gang? Drude Dahlerup skisserer opp tre teorier som på helt ulikt vis forklarer utviklingen i kvinnerepresentasjonen:
– For det første har du kjønnsmaktperspektivet. Det er det perspektivet man har når man snakker om glasstak i næringslivet eller politikken, og om hvordan patriarkatet reproduserer seg selv, sier Drude Dahlerup.
Pessimistiske talsmenn- og kvinner for dette perspektivet vil hevde at makten går ut der kvinner kommer inn. Eller eventuelt at kvinnene kommer inn først når makten allerede har gått ut.
– Problemet med å hevde dette er at det er jo noen områder der det faktisk går relativt bra. For eksempel har Norge tidligere hatt, og Island har nå fått, en sterk kvinnelig statsminister. Nasjonalforsamlingens innflytelse avhenger ikke av andelen kvinner, men av en rekke andre faktorer, for eksempel om man har en minoritets- eller majoritetsregjering.
Den andre teorien betegner Dahlerup som ”etterslepsteorien”. Den er en reaksjon på det pessimistiske kjønnsmaktperspektivet.
– Dette perspektivet favner dem som mener at det at vi fortsatt har en kjønnsubalanse skyldes et naturlig etterslep, og at før man kan få kvinner på toppen må kvinnene komme inn og gjøre seg gjeldende på lavere nivåer. Problemet med dette perspektivet er at kvinnene i Norden i dag har kommet opp på mellomnivåene på arbeidsmarkedet og har like lang utdannelse som menn, uten at de når topposisjonene. Nei, alt kommer ikke med tiden. Vi ser stagnasjon på flere fronter.
Den tredje teorien er en hypotese lansert av den danske forskeren Ulrik Kjær som har fått betegnelsen metthetsteorien. Den sier at økningen i andelen kvinner i ledende posisjoner stagnerer før vi har fått ordentlig kjønnsbalanse, ettersom man synes man har oppnådd nok med for eksempel tretti prosent kvinnerepresentasjon. Man slår seg til ro med det resultatet og synes at nå har det vært nok prat om likestilling.
Sultne i Sverige og Norge
– Denne tesen kan forklare hvorfor Danmark har stagnert, men hvorfor ser vi ikke da den samme stagnasjonen i Sverige og Norge, der man tross alt har fått til en høyere kvinnerepresentasjon? Hvorfor er man mett i Danmark på 30 prosent, når man fortsatt er sultne i Sverige og Norge?
 |
| Drude Dahlerup. Foto Marie Swartz |
Det fjerde perspektivet, som også er Dahlerups eget, handler om betydningen av debatten om likestilling og presset fra kvinnebevegelsene. Presset om en mer kjønnsbalansert politisk representasjon har nemlig først og fremst kommet fra kvinnebevegelsene i eller utenfor de politiske partiene, ifølge Dahlerup. Et tilsvarende press må nå til om man også skal få til endringer i næringslivet, mener Drude Dahlerup.
Men hvor er det man skal kanalisere innsatsen?
I Norge har politikerne som ett tiltak valgt å innføre loven om kjønnsrepresentasjon i allmennaksjeselskapenes (ASA) styrer.
Den tidligere lederen for Kristelig Folkeparti (KrF), Valgerd Svarstad Haugland, var en av de største pådriverne for å innføre
loven. I et intervju med NIKK magasin 1/08 sa hun at hun håpet kvoteringsloven ville bane vei for en alternativ tenkemåte
i næringslivet – også blant dem som ikke omfattes av loven.
”Vi må gi kvinner selvtillit til å tørre å ta på seg både verv og toppjobber. Slikt skjer ikke over natta”, sa Svarstad Haugland.
Politikerne skal holde seg unna
Den svenske nasjonaløkonomen Anita Lignell Du Rietz mener imidlertid det må en annen tankegang til. Helst vil hun at politikerne skal holde seg langt unna.
– Jeg synes det er helt forferdelig hvor styrt vi allerede er av politikerne. Vi kvinner tror det er vi selv som er svake og som ikke kan ting godt nok og har latt mannen ta makten og pengene fra oss. Men vi har jo ikke hatt en mulighet, sier Anita Lignell Du Rietz.
Hun jobber som forsker ved Centrum för Näringslivshistoria i Stockholm og kom tidligere i år med boka Svenskornas företagsamma historia. Her beskriver hun kvinners entreprenørskap spesielt de siste hundre årene og viser både hvilke kriger de har kjempet og hvilke seire de har vunnet, til tross for sterk motstand fra mektige institusjoner – staten og fagforeningene.
– Det er mennenes foretak som har blitt prioritert i den økonomiske politikken, det vil si de store selskapene som produserer for eksport, så som Volvo og Saab. Dette er selskaper som ikke lenger kan konkurrere på verdensmarkedet. Likevel har vi fortsatt de samme institusjonene og reglene som er til ulempe for småbedrifter.
Du Rietz peker på at da disse store selskapene ble bygget opp, med støtte fra staten, hadde ikke kvinnene mulighet til å bli en del av denne veksten.
– Men nå har vi alle muligheter. Derfor må skattetrykket bli lettere, slik at kvinnene kan få mulighet til å bygge sine egne bedrifter. I stedet for at kvinner skal inn i Volvos og Saabs styrer hadde det vært bedre å la kvinnene få ekspandere sine egne firmaer, og skape det nye H&M, og det nye Ikea osv. Dette er jo områder der kvinner har vist at de kan drive business, men de må begynne i mindre skala, slik mennene en gang gjorde, sier Du Rietz.
For hva er det egentlig som gir makt i næringslivet? Eierskap eller lederskap?
Anita Lignell Du Rietz er ikke i tvil.
– Vi har i stor grad bygget økonomien i vårt demokrati i på det å være lønnsmottaker. Kvinners formuer bygges imidlertid ikke som ansatt, men som bedriftseiere. Den makten man får av å sitte i styrer er heller ikke den makten som gir penger og frihet. Dessuten er det bare noen få kvinner totalt som sitter i disse styrene. Hva med alle de andre kvinnene? Og når kvinnenes egne bedrifter blir store nok, vil de neppe at menn skal kvoteres inn i deres styrer, over deres hoder, sier Du Rietz, som er motstander av lover som krever en viss kjønnsrepresentasjon i bedriftsstyrer.
Varierende økonomiske landskap
Det svenske næringslivet skiller seg ut fra de nordiske nabolandene nettopp ved at det lenge har vært preget av noen få og dominerende store selskaper, som har fått vokse fram i nært samarbeid med offentlige bestillere. Det skriver Tomas Nilson, forsker ved Göteborgs universitet, i sin studie Kön och makt i svenskt näringsliv. Dermed mangler Sverige ifølge Nilson den store småborgerligheten som man finner blant annet i Norge og Danmark.
I denne norske småborgerligheten er det helt klart at menn eier veldig mye mer enn hva kvinner gjør, bekrefter Mari Teigen. Men hun viser samtidig til at når det gjelder de store, norske selskapene ser det med eierskap annerledes ut, ettersom det rent private eierskapet er relativt marginalt.
– Den store kapitalen eies av staten, av utenlandske investorer og av andre former for institusjonelle fond, som for eksempel Folketrygdfondet, som rett og slett er oss alle sammen. Jeg vil vel derfor mene at det bildet man har skapt av at det private eierskapet i Norge først og fremst består av enkeltpersoner, nærmest har vært en liten bløff.
Flytende overganger
Mari Teigen mener samtidig at overgangen mellom hva som er politikkens felt og hva som er økonomiens felt har blitt mer flytende de siste 10-15 årene.
– Muligens er dette et slags svar på New Public Management-tankegangen, som har blitt så dominerende. Man lar markedet få mer å si innenfor offentlig virksomhet og på det politiske feltet, og har i så måte gitt fra seg noe av makten der. Så politiserer man til gjengjeld i noen grad økonomien, for eksempel ved å innføre lov om kvotering i ASA-styrene.
– Men jeg vil understreke at dette har en helt begrenset effekt, og at det også er bare noen få kvinner i topposisjoner som
på den måten får mer makt og flere muligheter innenfor det økonomiske feltet. Likevel tror jeg tiltak som dette kan ha både
en symbol- og en rollemodelleffekt, sier Mari Teigen.
Siri Lindstad er frilansjournalist med kjønn og seksualpolitikk som fagfelt.
Artikeln är publicerad i NIKK magasin 3.2009 © NIKK
