Sover i timen

Av Siri Lindstad

– De norske stortingspolitikerne sover i timen. Det kan virke som om de små skritt i retning av kjønnsbalanse totalt på Stortinget, helt har tatt oppmerksomheten bort fra at den kjønnsbestemte arbeidsdelingen faktisk er forverret i komiteene.

Det sier Mari Teigen, forskningsleder ved Institutt for samfunnsforskning i Oslo. Hun har ledet den norske delen av Kjønn og makt i Norden, et prosjekt initiert av Nordisk ministerråd og ledet av NIKK – Nordisk institutt for kunnskap om kjønn. 20 forskere fra de fem nordiske landene har kartlagt og analysert likestilling – eller mangelen på sådan – i de respektive landenes politiske institusjoner og næringsliv.

Det er her den horisontale kjønnssegregeringen i de nordiske parlamentene trer tydelig fram.

Mørke flekker på pokalen

For jo da, om vi sammenligner oss med andre land, er kvinners andel i politikken høy.  De nordiske parlamentene har i gjennomsnitt 40 prosent kvinner blant sine medlemmer, mens det øvrige Europa har 19 prosent.

Men om vi går nøyere inn og ser på hvilke saksområder de ulike representantene sysler med, viser det seg at likestillingspokalen har noen mørke flekker.  Finans-, samferdsel-, energi- og forsvarspolitikk er fortsatt mennenes domene, mens kvinnene dominerer innen sosial-, familie-, kultur- og utdanningspolitikken.

Kvinner er med andre ord svakt representert der mye makt og viktige ressurser  forvaltes.

Kvinnliga ledamöter i svenska riksdagen 2007 tillsammans med talman Per Westerberg. Foto: Melker Dahlstrand

I den svenske riksdagen ser imidlertid noe ut til å være i ferd med å skje. I boka Folkets representanter (red. Martin Brothén og Sören Holmberg) som kommer senere i vår, viser statsviteren Lena Wängnerud at samtidig som det har blitt flere kvinner i riksdagen, har forskjellene blitt mindre når det gjelder hvem som sysler med hva av politiske spørsmål. Også i de øvrige nordiske landene går det i retning av en bedre kjønnsbalanse, selv om utviklingen går langt tregere enn i Sverige.

Bare i Norge har man plutselig gått flere skritt tilbake om man ser på inneværende og forrige stortingsperiode.

Reproduksjon og produksjon

I sin hovedfagsoppgave fra 2003 så den norske statsviteren Nina Charlotte Hallberg nærmere på kjønnsspesifikke rekrutteringsmønstre i storting og regjering fra 1945 og fram til 2002. Her benyttet hun seg blant annet av det såkalte reproduksjons- og produksjonsskjemaet som Lena Wängnerud tidligere hadde utviklet. Reproduksjon ville si omsorgsarbeid i samfunnet i vid forstand, mens produksjon favnet det samfunnet oppfatter som framstilling av varer. De to kategoriene ble plassert som hver sin motpol langs en uavbrutt linje, der sosial velferd plasseres under reproduksjon og økonomi og teknikk under produksjon. Mellom disse to motpolene plasserte Wängnerud henholdsvis kultur og jus og grunnfunksjoner (for eksempel utenriks og forsvar).

Hallbergs konklusjon var at kvinner var relativt godt representert i de reproduserende områdene i politikken, og tilsvarende underrepresenterte innenfor de produserende områdene. Utviklingen gikk imidlertid sakte, men sikkert mot en jevnere kjønnsfordeling på alle områder, spesielt etter 1993.

Nina Charlotte Hallberg karakteriserer komiteer med under 30 prosent kvinner som mannsdominerte, komiteer med 31-40 prosent kvinner som kjønnsbalanserte. Den danske forskeren Christina Fiig stiller spørsmål ved betegnelsen kjønnsbalansert om en komite som kan inneholde så lavt som 31 prosent kvinner. Hun velger likevel å gjøre bruk av Hallbergs klassifiseringer når hun gir et overblikk over kjønnsfordelingen i det danske Folketingets komiteer fra 1991 og fram til 2004.

Også her har det skjedd endringer i retning av en bedre kjønnsbalanse siden begynnelsen av 1990-tallet, i tråd med utviklingen i Norge. Fiig påpeker at de mannsdominerte komiteene i Folketinget – utenriks-, finans- og  forsvarskomiteene – avspeiler de ministerområdene som aldri, eller bare unntaksvis, har vært besatt av en kvinnelig minister.

Tilsvarende mønstre ser man i det finske parlamentet, der man først og fremst finner kvinnene i komiteene for helse, sosial omsorg, utdanning, kultur, sysselsetting, miljø og likestilling.

På det islandske Alltinget [Alþingi] er mannsdominansen aller tydeligst i Fiskerikomiteen – en svært viktig komite for fiskerinasjonen Island. På 1990-tallet satt det én kvinne i komiteen blant åtte menn, i 2003 ingen, og i 2007 – etter sammenslåingen mellom fiskeri- og landbrukskomiteene – satt det to kvinner. Fra 2009 er tallet igjen nede i én, og det til tross for at kvinner utgjør 47 prosent av representantene etter valget i april 2009.

Tilbakeslag i Norge

Og hva er i ferd med å skje i Norge? I delrapporten Kjønn og makt i norsk politikk konstaterer statsviteren Trude Langvasbråten at det i perioden 2005-2009 fant sted et tilbakeslag i forhold til kjønnsbalansen. I perioden 2001-2005 var bare to komiteer – utenriks- og forsvarskomiteen – som var mannsdominerte, mens tre komiteer var kvinnedominerte. Resten var kjønnsbalanserte. I perioden etter var hele fem komiteer mannsdominerte, og sju var kvinnedominerte. Kvinnerepresentasjonen var spesielt lav i finans- og forsvarskomiteene, mens kvinnene dominerte i familie- og kulturkomiteen samt justis- og utenrikskomiteene.

Mari Teigen. Foto: Anne Winsnes Rødland

Mari Teigen tror altså politikerne ser seg blind på den totale kvinnerepresentasjonen til Stortinget, og glemmer å følge med på hvordan representantene fordeles i de ulike komiteene.
– Tidligere forskning har vist at det ikke er noen forskjell mellom kvinner og menn når det gjelder hvor de vil. Det er de prestisjefylte komiteene som lokker mest for begge kjønn, med finanskomiteen som den som står øverst på listen.

I den svenske riksdagen er imidlertid sju av sytten representanter i finanskomiteen kvinner. Med unntak av trygdekomiteen har alle komiteer minst 41.2 prosent representanter av hvert kjønn.
Lena Wängnerud har blant annet utført spørreundersøkelser blant de svenske parlamentarikerne om hvilke politiske områder de selv synes er viktige. Her kommer det fram at for eksempel sosialpolitikk, som lenge har vært et typisk kvinnefelt, nå prioriteres høyt også av menn.

Generasjonsskifte

Hva som ligger bak denne utviklingen, mener Wängnerud er vanskelig å slå helt fast. Dels tror hun det handler om et generasjonsskifte, der ens kjønnstilhørighet får stadig mindre betydning for ens politiske prioriteringer. I dag er det relativt vanlig at mannlige riksdagsrepresentanter sier at det er svært viktig for dem å også representere kvinners interesser og standpunkt, påpeker Wängnerud.

Dessuten har ledelsen i de politiske partiene blitt stadig mer bevisste når det gjelder hvilke representanter som plasseres i hvilke komiteer.
– Det er viktige forskjeller på det vi kan kalle rommet for en feministisk offentlighet i Sverige og i Norge. Det ser rett og slett ut til å være et mer konstant og systematisk trykk på likestillingspolitiske spørsmål i Sverige sammenlignet med hvordan det er i Norge. Samtidig er det ti prosent flere kvinner i det svenske parlamentet, og det er i gjennomsnitt ti prosent flere kvinner i toppstillinger på en rekke felt i Sverige sammenlignet med Norge, for eksempel innen forvaltningen, i media og i akademia. Det er med andre ord flere kvinner til å forvalte en feministisk offentlighet, konstaterer Mari Teigen.

Siri Lindstad er frilansjournalist med kjønn og seksualpolitikk som fagfelt.