Av Christine M. Jacobsen
Med utgangspunkt i deltakende observasjon i to muslimske ungdoms- og studentorganisasjoner, samt intervjuer med en rekke unge muslimske kvinner i Oslo, vil jeg skissere ulike former for identitetsarbeid knyttet til kjønnsetnisk- og religiøs identitet. Til grunn for analysen ligger et prosessuelt og relasjonelt perspektiv på identitet, eller identifikasjonsprosesser, som vektlegger identifikasjonens grunnleggende sosiale og dynamiske karakter (Young 1990, Moore 1994, Calhoun 1995, Hall og du Gay 1996). Selv om enkeltpersoner plasserer seg ulikt i forhold til tendensene, går de i stor grad inn i, og overlapper hverandre; å være muslim er relasjonelt og kontekstuelt definert. Identitet er alltid underveis, aldri avsluttet. Det dreier seg om en kontinuerlig tilblivelsesprosess; om det å bli muslim, snarere enn om å være muslim som en fiksert og statisk identitet. Religion er imidlertid bare et aspekt ved personers sammensatte identitet. Andre identifikasjonsformer kan kutte på tvers av religiøs tilhørighet og generere andre former for sosialitet og allianser, basert for eksempel på etnisitet, klasse, kjønn, livsstil, religiøs iver og politisk tendens.
"Selvfølgelig" del av livet
Den første tendensen vi finner blant unge muslimske kvinner i Oslo er at muslimsk identitet i stor grad framstår som et aspekt ved etnisk og kulturell identitet. Religionen er en "selvfølgelig" del av livet som en tar med seg fra barndommen inn i ungdomsårene og det voksne liv. Å være for eksempel "marokkaner" er synonymt med det å være muslim. Den religiøse identiteten er knyttet til kulturelle og religiøse verdier som videreføres i familien - særlig ved feiringer og religiøse høytider - og samtidig til diskursive praksiser som deler mennesker inn i grupper av "vi" og "de andre". For enkelte har den religiøse identiteten stor emosjonell og praktisk betydning, mens den for andre først og fremst har karakter av en identifikasjon med - og bort fra - ulike sett av "andre".
Indre anliggende
Den andre tendensen er knyttet til privatisering og individualisering av religiøsitet. Religionen gjøres til et indre anliggende, et aspekt ved individuell identitet, og har betydning først og fremst i det som oppfattes som "det private rom". Det slående er at religionen forstås først og fremst som et personlig valg som den enkelte selv må ta, og ikke som en konsekvens av tilhørighet til en bestemt familie eller etnisk gruppe. Den religiøse plikten kommer i bakgrunnen, og det åpnes i større grad for hvordan "jeg" forstår religionen. I denne tendensen kan identifikasjon av seg selv som muslim i stor grad være symbolsk, i den forstand at den har liten eller ingen betydning for hverdagsliv, men den kan også danne grunnlag for personlig religiøs praksis.
Det "egentlige" islam
 |
| Ung, muslim og kvinde på norsk |
En tredje tendens er det vi kan kalle fremveksten av en ny norsk-muslimsk subjektposisjon som grunnlag for livsstil og kollektiv identitet. Også her er det individuelle og personlige ved religiøs identitet vektlagt; det indre og det personlige forholdet til Gud er viktig. Samtidig har denne tendensen et kollektivt aspekt og fremstår som en form for identitetspolitikk knyttet til håndtering av muslimsk identitet i den norske konteksten. Denne tendensen representeres av de muslimske ungdoms- og studentorganisasjonene. Å se denne utviklingen som en form for identitetspolitikk, på linje med andre politiseringer av identitet i vår tid, er ikke det samme som å si at den ikke er viktig for produksjon av mening og atferd. Den genererer nye praksiser og gjenoppliver gamle, og er genuint viktig for hvordan en del unge muslimer former sine liv i hverdagen. Det karakteristiske for denne tendensen er at de unge distanserer seg selv fra foreldrenes tradisjoner og velger å lære det de kaller "den egentlige islam". Selv om denne tendensen også preges av individualisering i forhold til religionen, understrekes det at religion ikke kan reduseres til den private sfæren, men at islam tvert imot representerer en livsstil som preger og bør prege alle aspekter ved hverdagen.
Hjemlandet som ideal
De tre ulike tendensene jeg beskrev kan knyttes til ulike måter å oppta kjønnede subjektposisjoner og forhandle om kjønn på. I den første tendensen likestilles kultur og religion på en slik måte at for eksempel slektninger i Pakistan eller Marokko fremstår som idealer for muslimsk kvinnelighet for "hvordan vi skal være". Inaam forteller at hun hjelper mer til hjemme enn sine brødre:
Og så når vi er i Pakistan så lærer jeg ganske mye i forhold til hvordan vi i vår kultur og religion skal oppføre oss i forhold til familien og hvilke roller vi har. Jeg lærer ganske mye der […] Jeg ser på de som modeller for meg da…kusinene mine og sånn. Fordi jeg ser hvordan man skal være i forhold til familien sin og de, altså de er så hjelpsomme i forhold til andre og i forhold til husarbeid lissom, i forhold til brødrene sine; å broren min kommer snart og han vil kanskje ha mat og sånn. Det er sånn som skjer automatisk. Så jeg lærer ganske mye på den måten da.
Muslimsk feminisme
I den andre tendensen kritiseres kultur og strenge/konservative fortolkninger av religion for å være hemmende for kvinners utfoldelsesmuligheter og muligheter for å foreta individuelle valg/være fri til å gjøre som de vil. Fundamentalister og andre som regnes som "strengt religiøse" står i sentrum for denne tendensens kritiske reforhandling av kvinners status og posisjon i samfunnet. Denne tendensen nærmer seg mest det vi kjenner igjen som en vestlig feministisk kritikk. Generelt innebærer denne tendensen en mer kritisk innstilling til kjønnsroller slik de er institusjonalisert i foreldrenes hjemland, og mer positiv vekt på (det som oppfattes som) norske idealer knyttet til frihet og likestilling. Hamida forteller at:
I kulturen vår så er det sånn at gutter har mer frihet. Det har med religion å gjøre, det har med tankegang å gjøre. Det er så mange faktorer som kommer inn der; hva er grunnen til at gutter har mer frihet enn jentene? Jentene har alltid vært sånn derre; du skal være hjemme, og du skal lage mat - den tankegangen vi hadde for hundre år siden, den har vi nå, fordi presteskapet dominerer i Pakistan. Det er det som har ødelagt så mye, veldig mye. De derre fanatiske folka og fundamentalismen. De fremstiller også islam på en veldig negativ måte.
Islamsk autentisitet og sann frihet
Innenfor den tredje tendensen forhandler man om kjønn først og fremst med utgangspunkt i et skarpt skille mellom kulturelle tradisjoner - som regnes som partikularistiske - og sann islam - som regnes som en universell og eviggyldig sannhet. I motsetning til i eksempelet ovenfor er det ikke "for mye av religionen" eller en fundamentalistisk tolkning - men "feilaktige tolkninger av denne" og sammenblanding av religion og kulturell tradisjon som står i fokus for kritikken.
Denne kritiske diskursen, som søker legitimitet i en form for "islamsk autentisitet" kalles ofte for fundamentalisme. Dette er ikke nødvendigvis en god betegnelse i og med at det gir konnotasjoner til bokstavtrohet og strenghet, i det minste her i Vesten.
Bruk av "islamsk autentisitet" som legitimering og begrunnelse av standpunkter og praksiser kan være både konserverende og endrende, og tas i bruk av et sett av ulikt posisjonert aktører.
Diskursen om "islamsk autentisitet" fremstår også som viktig blant unge muslimer i Norge, og tjener en rekke formål både i konstitueringen av identitet og andre kulturelle og sosiale prosesser. For de unge kvinnene er "islamsk autentisitet" særlig viktig i forbindelse med forhandlinger om kjønn. Idealet for muslimsk kvinnelighet er ikke "kvinnene i hjemlandet" som har bevart sin kultur og religion, eller de vestlige feministene som kjemper for frihet og likestilling. Det er å leve opp til de sanne islamske idealene og verdiene, som nettopp antas å inkarnere sann frihet og likeverd mellom kvinner og menn. Denne posisjonen åpner for en kritikk av måten kjønn forstås og organiseres på både i "vertslandet" og i "hjemlandet" og peker utover mot noe ennå ikke realisert; det ideelle muslimske samfunn.
Islam og makt
Felles for i det minste de to siste tendensene er at det appelleres til islam som en ressurs for å endre kjønnsroller. Dette kan være en mer eller mindre bevisst strategi fra de unge kvinnenes side. Hamida forteller om sine kunnskaper om Koranen at:
Det er den eneste redskap, vil jeg si, som har gjort meg sterk i det pakistanske samfunnet. Fordi når du sier, det her står i Koranen, så kan ingen motsi deg, ikke sant? […] For da veit jeg, jeg har lest selv. Det gir meg makt, skjønner du?
De "nypraktiserende" kvinnene ser kunnskap om hva som er "sann islam" som en garantist for å få slutt på kvinnediskriminerende praksiser. Det blir derved særdeles viktig å utdanne seg i religionen for å kunne hevde sine rettigheter. Det er imidlertid ikke bare kvinnene som benytter autentisitets-diskursen for å fremme sine synspunkter, og det er relativt klare grenser for hva som regnes som legitimt innen denne. I de muslimske organisasjonen formidles regler og regulasjoner for hvilke typer spørsmål det er legitimt å stille til religionen. Det at menneskets evne til å forstå er begrenset, og at man derfor må finne seg i å leve med en del spørsmål, er en slik regel som gjentas ofte i anledninger hvor muslimer er samlet. Slike kontrollprosedyrer utelukker, begrenser og kontrollerer islam som diskursiv tradisjon. Diskursen kan virke begrensende når den innebærer at man ikke er villig til å diskutere problemer knyttet til kulturelle tradisjoner og avviser dem med at dette ikke har noe med islam å gjøre, slik enkelte lederfigurer gjør. Autentisitets-diskursens skille mellom religion og kulturell tradisjon kan derved bidra til å delegitimere en del spørsmålsstillinger så vel som til å utfordre institusjonaliserte kjønnede praksisformer.
Feminisme og etnosentrisme
Feminister i Norge, som i andre vestlige land, overser ofte kompleksiteten i muslimske kvinners identitetsarbeid. Dikotomiseringer av typen moderne/tradi-sjonell og norsk/innvandrer har preget forståelsen av kvinner og forskjellighet, og dannet rammen rundt en stigmatiserende stereotypisering av muslimske kvinner. Stereotypien som er i ferd med å danne seg av unge kvinner i den såkalte andregenerasjonen, er at de er ofre for en patriarkalsk familestruktur og religiøs konservatisme. Derfor kan de bare bli frigjort og likestilte gjennom å gi avkall på sin kultur og religion og omfavne "våre" frigjørende verdier og idealer. I virkeligheten finnes et mangfold av former for utforming av, og forhandling om, kvinnelig identitet blant muslimske kvinner i Norge. De tre formene for identitetsarbeid som er beskrevet i denne artikkelen representerer hver på sin måte både tilpasning til, og kritikk av, eksisterende praksiser og identiteter knyttet til kjønn – hver med sine muligheter og begrensninger.
Kilder:
Calhoun, Craig (1995): Critical social theory: culture, history, and the challenge of difference. Blackwell, Oxford.
Foucault, Michel (1999): Diskursens orden. Spartacus Forlag A/S, Oslo.
Hall, Stuart and Paul du Gay (eds.) (1996): Questions of Cultural Identity. SAGE Publications, London.
Moore, Henrietta L. (1994): A Passion for Difference. Essays in Anthropology and Gender. Polity Press, Cambridge.
Young, Iris M. (1990): Justice and the Politics of Difference. Princeton University Press, Princeton, New Jersey.
