Politikken trenger problemer

Alle skal jobbe med likestilling, men vi glemmer å spørre hvorfor, mener forsker Malin Rönnblom.

Hvordan kan det ha seg at likestillingsintegreringen, tjue år etter at den ble innført, fremdeles ikke har ført til noen gjennomgripende endringer? Dette spørsmålet er utgangspunktet for boka Feminism som byråkrati, av Malin Rönnblom og Kerstin Alnebratt. De to har forsket på likestillingspolitikk i en årrekke med bakgrunn i henholdsvis genusvitenskap og statsvitenskap. Boken er et resultat av intervjuer og analyser av offentlige dokumenter.

Begrepsforvirring

Malin Rönnblom tror noe av svaret på at så lite har skjedd finnes i selve begrepet likestillingsintegrering. I begrepet ligger at hvert politisk område skal ha et likestillingsperspektiv, men hva betyr det egentlig?

RönnblomMalin_Foto_ElinBerge

Universitetslektor Malin Rönnblom ved Universitetet i Umeå, etterlyser mer handling i likestillingspolitikken. Foto: Elin Berge

– På engelsk sier man gender mainstreaming. En korrekt oversettelse ville være genusintegrering (kjønnsintegrering). Likestilling er en politisk målsetting. Likestillingsintegrering innebærer derfor at man skal integrere en politisk målsetting, i stedet for å integrere kjønn. Det blir forvirrende.

Rönnblom tror begrepet skaper usikkerhet, noe som fører til at man stadig etterspør mer kunnskap. Dette fører igjen til at man ikke foretar seg noe.

– Det blir et sirkelresonnement: De likestillingspolitiske målene skal gjennomføres ved hjelp av mer kunnskap om de likestillingspolitiske målene, sier hun.

– Likestillingsintegrering er en tilsynelatende skjerping av likestillingspolitikken, men mangler presisering og forankring i konkrete problemstillinger.

Markedsstyring

Forfatterne peker også på at det har skjedd store endringer med politiske styringsformer i løpet av de siste tjue årene. De trekker frem markedskreftenes sterke innflytelse på den politiske tenkningen som en av hovedårsakene.

– Markedstenkningen som i stadig større grad gjennomsyrer politikken, innebærer en nyliberalistisk måte å tenke styring på, sier Rönnblom.

– I dag styrer man offentlig virksomhet på samme måte som en bilfabrikk. Man tar avgjørelser basert på økonomi, lønnsomhet og effektivitet i stedet for solidaritet, likhet og inkludering.

Hun mener også at markedstenkningen har gjort oss mer individorienterte.

– Den nyliberalistiske styringsmodellen har gjort politikken alt for individorientert. Man konsentrerer seg om enkeltpersoner som blir diskriminert i stedet for å kjempe mot kollektiv urettferdighet. Dette strider mot likestillingstanken, som er bygget på prinsippet om likhet og rettferdighet.

Politikkens «hvorfor»

Malin Rönnblom mener hovedårsaken til at så lite har skjedd innenfor likestillingspolitikk er at politikken mangler et «hvorfor».

– Likestillingsintegreringen er bare ett eksempel på hvordan de politiske beslutningsprosessene har endret seg de siste tjue årene, sier hun.

– Diskusjonen om likestillingspolitikk handler om hvordan man skal arbeide i stedet for hvorfor man skal gjøre det man gjør. Alle skal jobbe med likestillingspolitikk, men man formulerer sjelden et hvorfor.

Hun mener dagens beskrivelser av kjønnsforskjeller er deskriptive og lite problematiserende.

– Når man ikke formulerer problemer blir det vanskelig å komme opp med en løsning, påpeker hun.

– Man setter så ut arbeidet til eksperter og byråkrater, og fjerner det fra politikken.

– Hva er de største forskjellene på politikken i dag og for tjue år siden?

– Vi har ikke gjort en systematisk sammenlikning av før og nå, men studert formuleringen av politikken, sier Rönnblom.

– Tidligere hadde man tydelige formulerte problemer. Det fantes en tydeligere kobling mellom problemene som ble formulert og de løsningene som ble foreslått. Selv om vi fremdeles har mange av de samme problemene, blir de ikke snakket om. Politikken er ikke lenger preget av maktkamp, men av at man snakker om hva man skal gjøre og hvordan.

Mangler konflikt

Rönnblom mener man i Sverige har vært altfor dårlige på å tåle konflikter, noe som også har bidratt til å svekke likestillingspolitikken.

– All politikk er preget av konsensustenkning. Derfor har markedstenkningen blitt innført uten at noen har skjønt det.

Rönnblom var nylig med å arrangere en workshop for ledere på regionalt nivå. Hun erfarte at alle var opptatt av likestilling, men det var betydelig vanskeligere å formulere konkrete problemer likestillingspolitikken skal løse.

– Jeg mener dette viser at man sjelden snakker om problemer i politikken. Man snakker kun om politiske mål, ofte på et abstrakt nivå og så generelt at alle er enige. Man måler resultater, etterspør ny kunnskap og skriver lange utredninger. Politikerne skyver ansvaret videre, bort fra politikkens kjerne og over på byråkrater og eksperter.

– Men vi snakker jo om problemer som at kvinner tjener dårligere enn menn og at det er for få kvinner i ledende stillinger?

– Ja, men kanskje ikke like ofte som vi tror. Og vi stiller sjelden spørsmål om hvorfor det ser ut om det gjør; hvorfor kvinner tjener mindre enn menn. I stedet settes søkelyset på kvinner og gjør dem til problemet. Hva skjer hvis vi i stedet sa at menn tjener for mye, og at det er for mange menn i maktposisjoner? Jeg mener det kan formuleres som et grunnleggende problem at menn har for mye makt og at det rammer kvinner.

Rönnblom mener politikk krever konflikt, og at ettersom konfliktene er forsvunnet er ikke politikken lenger politisk.

– Politikk handler om å sette ting opp mot hverandre, om motsetningsforhold og maktkamp. I dag er det bred konsensus om det meste blant de fleste politiske partiene, sier hun.

Hun mener likevel man må bli enge om politikkens former, om hvordan konflikter om politikkens innehold skal håndteres:

– Her er Kerstin og jeg inspirert av den politiske teoretikeren Chantal Mouffes distinksjon mellom antagonisme og agonisme. Det politiske handler ikke om å skape antagonisme, men om å gi rom for agonisme: for motsetning mellom grupper som respekterer hverandres meninger.

Produktiv motstand

I motsetning til konsensus, mener Rönnblom at motstand er produktivt.

– Når man har en politisk idé som møter motstand betyr det at man utfordrer makten, noe som er positivt, sier hun.

– Derfor tenker jeg at motstand viser vei når det gjelder å gjennomføre likestillingspolitiske tiltak.

– Dere skriver at kunnskap har erstattet politisk handling?

– Når man ikke formulerer et tydelig politisk problem, så skaper det usikkerhet om hva som skal gjøres, som igjen fører til at man etterspør mer kunnskap. Også dette bunner i at man mangler et politisk «hvorfor», sier Rönnblom.

– I en individualisert tid blir mennesker redde. Redde for ikke å prestere godt nok og redde for ikke å gjøre ting riktig, for hvis du gjør feil har du deg selv å skylde. Vi tør ikke å handle, fordi vi hele tiden tenker at vi må vite mer.

I stedet for konkret handling har likestillingspolitikken blitt en uendelighet av lister over hva man skal gjøre, mener Rönnblom.

– Alt skal måles og telles. Derfor må vi hele tiden bevise at vi er produktive, effektive og lønnsomme. Dette fører til en uendelig dokumentasjon og skaper stor usikkerhet.

Desentralisering

Også desentralisering av beslutningsprosesser har, ifølge Rönnblom, bidratt til mindre handling i politikken.

– Desentraliseringen er en form for byråkratisering. Politikerne skyver sakene videre og overlater til byråkratene å fylle politikken med innhold. Resultatet blir mye byråkrati og lite politikk, sier hun.

– Dere skriver at byråkratiet forhindrer realisering av politiske målsettinger, samtidig som dere etterspør mer byråkrati. Kan du forklare det paradokset?

– Det er problematisk at politikken avpolitiseres gjennom byråkratiet. Likevel trenger vi byråkratiet for å gjennomføre politikkens beslutninger, men ikke for å skape dens innhold, forklarer Rönnblom.

– Vi mangler den politiske formuleringen av problemet. Det finnes ingen kamp i politikken mer. Det er for stor konsensus. Politiske partier trenger ulike saker og kamp om disse for at politikken skal settes ut i handling. Vi må løfte blikket og snakke om hvordan vi ønsker at politikken skal fungere.

Paradoks

– Men blir ikke det å skrive en bok om temaet nok et paradoks, etter som det dere etterlyser er færre ord og mer handling?

– Jo, men ord er forskjellige. Det er forskjell på å skrive en bok om verdien av å formulere en problemstilling og å skrive lister over alt som skal gjøres i politikken, sier Rönnblom.

– Som forskere kan vi gi perspektiver og kritiske kommentarer. Politikerne må komme med løsningene. Ord kan også være handling.

– Dere foreslår å gjeninnføre et «hvorfor» i politikken, hvilke konsekvenser vil det få?

– Gjennom å snakke om hvorfor tvinges politikerne til å formulere hva man kan gjøre, ikke bare hvordan, mener Rönnblom.

Hun er skeptisk til likestillingsintegrering nettopp fordi den skal med i et hvert politisk område.

– Det som finnes over alt finnes ingen steder. Jeg mener man heller bør velge ut enkelt områder innenfor likestilling som man jobber for å gjennomføre på bekostning av andre ting.

Logotyp för Norden Logotyp för Nationella sekretariatet för genusforskning Logotyp för Göteborgs universitet