Etter kampens hete

2011- 06- 24 Nå kan homofile gifte eller registrere seg i alle de nordiske landene med unntak av Færøyene. Men også internt i homobevegelsen var det lenge motstand mot ekteskapsordninger for to av samme kjønn.

1. januar 2009 trådte lov om kjønnsnøytralt ekteskap i kraft i Norge. To nye bøker oppsummerer veien mot den nye loven, og ikke minst diskusjonene.

– Det var en verdenshistorisk begivenhet da Danmark i 1989 sa ja til å registrere samkjønnet partnerskap. Siden har land etter land begynt å anerkjenne homoseksuelle parforhold på en eller annen måte. Vi er vitne til en utrolig interessant global endring i løpet av disse siste tjue årene, der en foraktet, avskydd og langt på vei fordømt gruppe mennesker plutselig blir en gruppe som samfunnet skal verne om og beskytte med ulike lover.

Det sier Jens Rydström, dosent i kjønnsforskning og historie ved Lunds universitet i Sverige. Nylig kom han ut med boken Odd Couples, om homoekteskapets historie i Norden.

Ekteskapskritikk

Jens Rydström. Foto: Lunds universitet

I boken studerer han lovendringenes historie både innenfra og utenfra, det vil si både fra homobevegelsenes perspektiv og fra majoritetssamfunnets ståsted.

Rydström peker på at motstanden mot ekteskap som sådan var stor også internt i homobevegelsen, blant annet i Norge. Den daværende landsomfattende homoorganisasjonen Det norske forbundet av 1948 (DNF-48) vedtok i 1973 en uttalelse der det ble slått fast at organisasjonen skulle arbeide for individer, og for at enslige ikke skulle diskrimineres på bekostning av de som levde i parforhold.

– Da de første tankene om homoekteskap dukket opp i den offentlige debatten, var det som et utpreget venstreprosjekt, der tanken var å debattere ekteskapet som sådan. Man ville for eksempel fremme storfamilien og kollektivene som institusjoner. Men etter hvert ble homoekteskap et borgerlig prosjekt, der man i stedet for å utfordre ekteskapet, sluttet seg til den eksisterende ekteskapsordningen.

Feministisk motstand

Også blant de nordiske lesbiske feministene, som i stor grad var organisert utenfor homoorganisasjonene, var motstanden lenge stor mot å kjempe for ekteskapet.

– Ifølge den feministiske analysen som rådet på 1970- og 1980-tallet var ekteskapet en hjørnestein i patriarkatet og derfor ingenting man skulle hengi seg til. Det var derfor lenge en veldig polarisering mellom lesbiske kvinner og homoseksuelle menn i dette spørsmålet, forteller Rydström, men understreker samtidig at det fantes tilhengere og motstandere av ekteskapet i begge leire. Generalsekretær i DNF-48, Karen Christine Friele, var blant dem som argumenterte sterkt mot ekteskapets privilegier.

– Når man så gjennomførte lovendringen, døde diskusjonen i det store og det hele ut. Kanskje tenkte de tidligere motstanderne  blant feministene og i homobevegelsen at ja, la nå homsene få gifte seg om de nå en gang har lyst til det. I begynnelsen var det da også dobbelt så mange mannlige som kvinnelige par som registrerte seg. Så snur det, rundt år 2000, og det blir mye vanligere med kvinnelige, registrerte par. Det henger nok sammen med at gjennom ekteskapet fikk man lettere tilgang til reproduksjonsteknologi og muligheter for at begge parter kunne bli juridiske foreldre.

Vellykket taktikk

Holdningene til homofile som gruppe har altså endret seg gradvis. Politikken som har blitt ført i Norden for å gi denne gruppen utvidete rettigheter, har gjort bruk av en «steg for steg»-taktikk: Først partnerskapslov, deretter kjønnsnøytral ekteskapslov, og underveis har retten til adopsjon og tilgang til bioteknologi blitt forhandlet fram. Det var vist seg å være svært vellykket taktikk, sammenlignet med for eksempel USA, der homobevegelsen i større grad har kjørt en «alt eller ingenting»-strategi, påpeker Rydström.

– I USA er imidlertid kampen for å gifte seg striere enn kampen for å kunne få barn. En forklaring er nok at det finnes langt flere barn ute til adopsjon i USA, så man blir ikke avhengig av «giverland». Et annet moment er forskjellene i den politiske kulturen. I USA har familien og individet en veldig sterk stilling, mens i Norden har vi i større grad gitt samfunnet rett til å bestemme over hvem som skal få være foreldre.

Flere suksessfaktorer

Rydström ser tydelige mønstre i den politiske debatten i alle de nordiske landene.

– Det er venstresosialistene og de små, liberale partiene i de ulike landene som først tar opp spørsmålet. De store, sosialdemokratiske partiene er derimot ganske trege. Der blir det partienes kvinnegrupper og ungdomsorganisasjoner som presser på, og som sakte, men sikkert forankrer kampen om homoekteskap også hos de voksne mennene innenfor den sosialdemokratiske politikken. Spørsmålet om homoekteskap blir etter hvert et spørsmål om rettferdighet snarere enn om reform.

AIDS-epidemien fra midten av 1980-tallet synliggjorde (mannlig) homoseksuelt liv og genererte mer penger til homoorganisasjonene i forebyggende øyemed. Flere kvinner inn i politikken generelt førte til flere som potensielt var vennlig innstilte til homorettigheter, skal man dømme etter det påtrykket som de ulike partienes kvinnegrupper satte inn for å gi homofile og lesbiske flere rettigheter. Dessuten hadde homobevegelsen flinke lobbyister. Alt dette er noen av årsakene Rydström trekker fram til at homoekteskap plutselig ble et tema mange sluttet opp om.

I Norge er det jo Høyre som har blitt det store homopartiet, i alle fall om man teller antall framstående skeive representanter.

– Spesielt i Sverige og Norge har de konservative partiene beveget seg mot midten i spørsmålet om homoekteskap. Motstanden mot de nye strømningene artikuleres derfor først og fremst av de kristne partiene. De har på mange måter vokst på denne debatten, ved at de har tiltrukket seg både medlemmer og velgere fra andre partier.

Eksistensielle spørsmål

Den kristenkonservative motstanden i Norge er noe av det som belyses i den tverrfaglige boken Til rette ektefolk. Holdninger til homofili og ekteskap. Boken springer ut av forskningsprosjektet ”Diskurser om ekteskap og seksuelle minoriteter i perioden fra partnerskapsloven til kjønnsnøytral ekteskapslov”, ved Universitetet i Agder.

– Jeg tror at vi har blitt mer og mer klar over at ritualer som ekteskapsinngåelse er viktig for folk. Det gjenspeiles i tittelen vi har valgt: «Til rette ektefolk». Den samfunnsmessige – og for mange også den kirkelige – aksepten som ligger i den talehandlingen som utgjør ekteskapsinngåelsen, og i hele liturgien, tror jeg vi skal ta på ramme alvor. Diskusjonene rundt partnerskaps- og kjønnsnøytral ekteskapslov handler ikke bare om politikk, men også om eksistensielle spørsmål som angår veldig mange mennesker, sier Paul Leer-Salvesen.

Han er professor i teologi og etikk ved Universitetet i Agder og en av redaktørene for boken. Den favner artikler som diskuterer henholdsvis borgerlig og kirkelig vigselsritualer, parforholdets sterke posisjon i vår kultur, tekstkritiske studier av bibelbruk i offisielle kirkelige uttalelser med særlig henblikk på omtalen av homofili, diskusjoner rundt retorikken i leserinnlegg skrevet av lovmotstanderne, refleksjoner rundt ekteskapslovens historie, samt et blikk på den islamske kulturens syn på homofili.

Leer-Salvesen selv har funnet fram den gamle journalisten i seg og intervjuet en av de mest synlige motstanderne av kjønnsnøytral ekteskapslov: teologen Øivind Benestad.

Paul Leer-Salvesen. Foto Siri Lindstad

– Jeg mener at vi som står på den andre siden i debatten om homoekteskap skal bestrebe oss på å forstå våre meningsmotstandere så langt det er mulig, også fordi dette er et viktig spørsmål internasjonalt. I Norge står Benestad for et minoritetsstandpunkt, men internasjonalt er han på linje for eksempel med den katolske kirke med sine 1,2 milliarder medlemmer, og store konservative protestantiske kirkebevegelser som står sterkt i blant annet i USA, Afrika og Asia.

At homoseksuell praksis er «mot naturen», er ett av de viktigste argumentene til motstanderne av blant annet kjønnsnøytral ekteskapslov.

– Dette argumentet finnes i to utforminger. Den sekulære varianten kan kobles til en forestilling om en uforanderlig naturlov, mens den i en mer kristen utgave kobles til en forestilling om at Gud en gang for alle har skapt bestemte, uforanderlige ordninger. I begge tilfeller har man diskutert homofili opp mot denne tenkningen og har konkludert med at dette er mot naturen, og i den siste sammenhengen også mot Guds skapervilje, sier Leer-Salvesen, som i en egen artikkel drøfter dette argumentet.

Filosofen og teologen Thomas Aquinas (1225-1274) er, som den katolske kirkens såkalte normalteolog, kanskje den viktigste premissleverandøren i diskusjonen.

– Men også han får problemer når han baserer argumentasjonen på koblingen seksualitet og forplantning. Han diskuterer heteroseksuell omgang med ufruktbare kvinner, og munkens våte drømmer, samt homofili, men konkluderer med at det bare er det siste som er synd. Den argumentasjonen henger ikke helt på greip, og det tror jeg egentlig han skjønner selv.

Derfor vender teolog Leer-Salvesen seg i stedet til den skotske filosofen og empiristen David Hume.

– Han advarer veldig sterkt mot å begrunne etiske standpunkter i forestillinger om naturen. For vår kunnskap om naturen vil hele tiden være bevegelig og altså endre seg. Derfor argumenterer han for å slutte å argumentere fra hvordan noe er til hvordan noe bør være.

Mot naturen-argumentet kan stå sterkt så lenge det har støtte i folks alminnelige oppfatning og følelser på et felt, sier Leer-Salvesen.

– Det er for eksempel et gangbart argument så lenge homofile og lesbiske er en helt marginalisert og til dels ukjent gruppe for den heterofile majoriteten. Men når det nå er slik at det er veldig få i dag som møter homofile og lesbiske med avsky, så har ikke det argumentet samme feste i kulturen.

Åpner opp og strømlinjeformer

Rydström mener at også de som lever heteroseksuelt har kunnet tjene på de holdningsendringene som har funnet sted siden kampen for homoekteskap for alvor startet på 1980-tallet.

– Ettersom heteroseksuelle foreldre i stadig større grad møter homoseksuelle foreldre, har mulighetene til å leve livet på ulike måter blitt mer synlige for alle, for eksempel med flere foreldre involvert. Samtidig har tosomheten vist seg å stå veldig sterkt, og det finnes ikke lenger noe politisk program for for eksempel storfamilier. Det finnes imidlertid de som snakker om å åpne opp ekteskapet til å kunne favne mer enn to personer, og det blir jo spennende å se hvor veien går videre.

Av Siri Lindstad

Logotyp för Nordic Council of Ministers Logotyp för Nationella sekretariatet för genusforskning Logotyp för Göteborgs universitet