Fargeblind kjønnsforskning

2010-09-07 I store deler av verden er rase, men også ’hvithet’ som eksplisitt kategori en integrert del av kjønnsforskningsfeltet. I Skandinavia snakker vi helst om etnisitet, overhodet ikke om rase, og oftest bare implisitt om hvithet.

– Hele Sverige er jo som et hav av hvithet, sier Anna Lundberg, en av to nye redaktører som står bak siste nummer av Tidskrift för genusvetenskap (TGV) som har nettopp ’Hvithet’ som tema.

I sin leder kommenterer redaktørene at det har ”gått treigt å gjøre kritisk hvithetsanalyse til den stadig nærværende delen av genusforskning som den bør være”.

– Kritiske hvithetsstudier er viktig for å forstå hvordan verden er strukturert og hvilke livsmuligheter ulike mennesker har. I tidsskriftet Mana som lagde et hvithetsnummer i 2007, skriver de at mens kolonialismen skapte maktstrukturen, så opprettholdes den av hvithetens ideologi. Hvithet er makt, da skal det granskes og problematiseres, konstaterer Lundberg.

Sosiologen Catrin Lundström ved Umeå Universitet, som bidrar til temanummeret, utdyper:

– Hvithetsstudier, eller kritiske hvithetsstudier, bidrar til å fokusere på det normative, som ellers risikerer å passere som usynlig. Det gjør at vi unngår en frikobling fra etnisitet, noe som hvite liksom ikke har. Kritiske hvithetsstudier bidrar til å synliggjøre strukturer som former det avvikende, det som er annerledes enn det hvite.

Hvite middelklassekvinner

Hvithetsstudier, en direkte oversettelse av det nordamerikanske begrepet ’Whiteness studies’, kom på banen i begynnelsen av 80-tallet i USA, og slo for alvor gjennom som et akademisk felt på 90-tallet. Betegnelsen ’kritiske hvithetsstuder’ innebærer at man studerer hvithet som ideologi, som en historisk og sosial konstruksjon med utgangspunkt i de privilegier og maktforhold som preger og opprettholder kategorien hvit og de som til enhver tid defineres som hvite. Å studere hvithet er overhodet ikke forbeholdt kjønnsforskere, men med sin historie er det naturlig at kjønnsforskningen spesielt har nærmet seg hvithetsforskning, mener Lundström.

– Det finnes en historie med kritikken av den hegemoniske hvitheten og den hvite middelklassekvinnen som har blitt formidlet som universell som gjør at hvithetsstudier nå er i ferd med å bli en del av genusvitenskapen, hevder hun.

Foruten at man i temanummeret til TGV har oversatt en sentral tekst innen feltet ’kritiske hvithetsstudier’, Sarah Ahmeds A phenomenology of whiteness, så har tidsskriftet funnet svenske forskere og skribenter til å fylle resten av sidene. Katarina Mattsson, en av de fremste forskerne innen feltet kritiske hvithetsstudier i Sverige, skriver i sin tekst at dette nummeret av TGV i seg selv er en manifestasjon på at interessen for feltet øker. I Danmark lagde tidsskriftet Kvinder, Køn og Forskning et temanummer om hvithet i 2008 (nr 4). I innledningen bemerker redaktørene at det ikke finnes mange danske studier der hvithet står i sentrum, men man har åpenbart nok stoff til å fylle et nummer. I Norge derimot synes et temanummer om hvithet fremdeles å være et stykke unna.

Taust og forlegent

– Det er lite forskning om dette i norsk sammenheng, konstaterer Berit Gullikstad ved NTNUs Senter for kvinne- og kjønnsforskning, på spørsmål om utbredelsen av kritiske hvithetsstudier i Norge.

– Men i Norge har man heller ikke fram til de siste fem-seks årene studert kjønn og etnisitet. Det har ikke vært noe tema.

Sammen med blant andre sosiolog Anne-Jorunn Berg ved Høgskolen i Bodø er Berit Gullikstad redaktør for boka Likestilte norskheter – om kjønn og etnisitet som kom ut våren 2010. I boka omtales ikke hvithet eksplisitt. Et av kapitlene omhandler tema hudfarge, og blir således i følge Gullikstad ’en studie i hvordan hvithet produseres, uten at det ordet blir brukt’.

– Men vi må i det hele tatt bli flinkere til å snakke om farge i Norge. Ikke bare hvithet, men også om det svarte, poengterer Gullikstad.

– Hudfarge er et taust felt. Rase er ikke et tema i innvandringsforskning heller. Man problematiserer for eksempel ikke hvorfor det er de med mørkest hudfarge fra Afrika som kommer dårligst ut i å skaffe bolig og arbeid. Dette må det snakkes høyere om.

Da Anne-Jorunn Bergs studier konsentrerte seg om teknologi hadde hun et lydhørt publikum. Da hun begynte å snakke og skrive om rase og hvithet ble publikum borte.

–  Det er ikke motstand, men ubekvemhet. En taus forlegenhet, sier hun.

–  Det har nok med den norske likhetsideologien å gjøre, og begrepets historie knyttet til Holocaust. Det er en ubekvemhet knyttet til det å italesette forskjell. Men forskjellen forsvinner jo ikke bare fordi man ikke snakker om den eller forsker på den.

Slår et slag for ’rase’

Felles for alle de tre skandinaviske landene er at bruken av ordet ’rase’ er tabu.

”I Danmark anvendes sjelden betegnelsen rase”, konstaterer redaktørene til temanummeret om hvithet i Kvinder, Køn og Forskning.

”Derimot tales der (meget) om etnisitet, for i en dansk kontekst forbindes rasebegrepet fortrinnsvis med den såkalte biologiske rasismen som dominerte den vestlige verden i det 19. århundredet.”

Bør man så begynne å bruke ordet ’rase’? Ja, mener de danske redaktørene, og Catrin Lundström, som skriver om hvite svenske kvinnelige migranter i Singapore og USA i siste nummer av TGV.

– Rase er selvsagt en sosial konstruksjon, det finnes ingen biologiske raser. Men å bruke ordet er en måte å synliggjøre maktforhold på, mener Lundström.

– Etnisitet handler om kulturelle og språklige erfaringer. Men forskning viser at adopterte med annen hudfarge enn hvit, som har vokst opp i Sverige som svenske, allikevel ikke ses på som fullgode svensker. Rase handler om forestillinger som kobles til kroppen.

Motstand

For sosiologen Lundström var det studiet av svenske jenter med latinamerikansk bakgrunn som vekket interessen for å studere hvithet. Disse svenske jentene ble ikke oppfattet som svenske fordi de ikke var hvite.

– Sverige har vært verdensledende innen rasebiologi, også har vi gått rett derfra til å erklære oss som et fargeblindt samfunn, sier Lundström.

– Samtidig ser vi at personer med en annen hudfarge enn hvit ikke ses på som ordentlig svenske. Hvordan skal vi forstå det uten å erkjenne at rase har betydning i Sverige? Vi opererer med en fargeblind diskurs i et samfunn der rase er kjempesentralt, og der hvithet er intimt forbundet med vårt nasjonale selvbilde.

Mens redaktør i TGV Anna Lundberg og Anne-Jorunn Berg opplever at motstanden mot kritiske hvithetsstudier er ubevisst og indirekte, så har Lundström opplevd eksplisitt latterliggjøring fra eldre kollegaer.

– Det har skjedd at jeg har lagt frem artikler eller søknader på forskningsmidler og eldre professorer har ledd av at jeg for eksempel vil studere hvithet i Asia.

Utfordringer og endringer

Lundström poengterer viktigheten av at det i Sverige er en rekke ikke-hvite forskere som studerer hvithet.

– Det ville vært et stort problem om det bare var hvite som studerte hvite og hvithet.

Sosiologen er også opptatt av at studier av rase og kritiske hvithetsstudier må tilpasses den egne nasjonale konteksten.

– Hvis man er interessert i rasestudier så er det fantastisk spennende å være i USA. Men hva betyr det i Sverige? Hva betyr det for svenskheten? I Sverige mangler vi et passende begrepsapparat for å analysere vår egen historie. Vi kan ikke bare importere fra USA. Vi må kunne diskutere vår egen rasehistorie for å forstå dagens utfordringer. Nå vet vi jo ikke hvordan det går i valget, men hvordan skal man for eksempel forstå de rasistiske bevegelsene som finnes i Sverige i dag?

Den vedvarende usynligheten av hvithet og rase i Skandinavisk forskning til tross, så er ting i ferd med å endre seg, tror Catrin Lundström.

– Jeg tror at det som skjer i Norden er at vi ser at det kommer flere og flere doktorander som løfter dette som tema. Det er et generasjonsskifte som finner sted. Endringen kommer ikke fra de etablerte professorer, den kommer nedenfra.

Av: Ida Irene Bergstrøm

Logotyp för Norden Logotyp för Nationella sekretariatet för genusforskning Logotyp för Göteborgs universitet