”Invandrarflickor” som politisk symbol

2010- 06- 23 Debatten om æresrelatert vold har det siste tiåret engasjert, mobilisert og splittet svenske feminister innen både akademia og offentlig likestillingspolitikk. To nye doktoravhandlinger analyserer den offisielle svenske politikken og konsekvensene av fokuset på hederskultur.

Illustration: Anne Aagaard

Drapet på Fadime Sahindal i 1992 utløste en polarisert debatt om ære, vold og innvandreres ”kultur” i Sverige. Få uker etter drapet presenterte regjeringen sin første satsning på ”utsatta flickor i patriarkala familjer”. Et nytt politisk begrep var etablert. De unge kvinnene ble gjort til et kulturelt symbol og grensemarkør – mellom det svenske og det ikke-svenske.

Siden 2007 har Sverige hatt en helhetlig handlingsplan for ”menns vold mot kvinner, æresrelatert vold og undertrykking, samt vold i samkjønnede relasjoner”.  Her heter det at ”Hederstänkandet kan ta sig olika uttryck beroende på kulturella föreställningar och religion, men är inte kopplat till någon specifik kultur eller religon. Hederstänkande kan även förekomma i icke-religiösa sammanhang”. Det heter videre at ”hedersrelaterat våld och förtryck har, liksom mäns våld mot kvinnor generellt, sin grund i kön, makt, sexualitet och kulturella föreställningar om dessa” (s 12-13).

Ifølge denne handlingsplanen skiller æresrelatert vold seg fra andre voldsformer gjennom sin kollektive karakter, det vil si at det kan finnes flere overgripere av begge kjønn, og at ofrene kan være både kvinner og menn, jenter og gutter. Disse formuleringene illustrerer en ambivalens som har preget og preger svensk debatt og forskning. Vold mot innvandrerjenter: Er den et uttrykk for den patriarkalske volden som kan ramme kvinner flest eller en spesiell kulturelt basert vold som rammer ”innvandrerjenter” – en såkalt æresrelatert vold?

Verdikonflikt og kulturell vold?

Den kulturelle forklaringen på vold mot ”innvanderjenter” kom etter hvert til å dominere i svensk politikk. Denne spesielle volden ble samtidig framstilt som det fremste eksemplet på at det eksisterer en verdikonflikt mellom ”det svenske” og ”det ikke-svenske”. Det viser statsviteren Maria Carbin (2010) i en fersk doktoravhandling. Hun har undersøkt den offentlig svenske politikken på dette området fra den første såkalte hedersmorddebatten i 1995 og fram til 2008. Carbin analyserer forhandlingene om hvordan denne volden skal defineres og forklares og har et særlig fokus på framstillingen av unge minoritetskvinner.

På 1990-tallet ble en mangfoldspolitikk lansert i Sverige med vekt på gjensidig endring og toleranse. På samme tid førte mordet på Fadime Sahindal til en polarisert debatt om ære, vold og innvandreres ”kultur”. I debatten spilte forskere en framtredende rolle. Carbin nevner blant andre den norske forskeren Unni Wikan som mente at drapet på den unge jenta må forstås ut fra et ikke-vestlig æresbegrep og en hedersideologi. Andre som Paulina de los Reyes (2003) argumenterte sterkt mot å bruke kulturelle forklaringer på vold. Hun mente at det skapte en oppdeling i ”svensk” og ”ikke-svensk” vold. Innvandreres vold ble forstått som kulturspesifikk mens svenske menns vold ble frikoplet fra kultur.

”Utsatta flickor”

Gjennom disse debattene ble det tydelig hvilken sentral symbolfunksjon ”invandrarflickan” hadde i svensk integrasjonspolitikk. ”Själva integrationspolitiken betraktas som havererad när det uppdagas att samhället misslyckats med att hantera våldsutsatta unga kvinnors situation”, skriver Carbin (2010:64).

I offentlige dokumenter får kulturell tilhørighet en avgjørende betydning og lenkes sammen med kvinneundertrykking. Ett år etter Fadimemordet oppretter den svenske regjeringen tiltak mot det de nå omtaler som ”hedersrelaterat våld”. Parallelt framstår fedre med minoritetsbakgrunn som bærere av patriarkalske verdier og dermed som ansvarlige for volden. Likestilling formuleres som en svensk verdi, som kan hjelpe innvandrere til å bli integrert.

Den nye politikken framhevet verdibaserte skiller mellom ”innvandrere” og ”svensker”,  og den ble møtt med kritikk. Kritikerne vektlegger strukturell diskriminering, der unge jenter ikke primært posisjoneres som potensielle voldsofre, men heller som utsatte for etnisk diskriminering og fordomsfulle holdninger, oppsummerer Carbin (2010:80). Samtidig viser hun hvordan kritikerne tapte terreng da den verdibaserte politikken ble styrket med det borgerlige regjeringsskiftet i 2006.

Parallelt fortsetter diskusjonen om vold mot minoritetskvinner er forskjellig fra vold mot etnisk svenske kvinner: Er årsaken til vold å finne i kultur og verdier eller er volden knyttet til kjønn, makt og mannlig overordning?

Carbin mener at det hun omtaler som kjønnsmaktdiskursen (ibid:90) ikke legger vekt på rase/etnisitet, fordi det handler om en generell maktstruktur på tvers av klasse og etnisitet som virker ”uansett etnisitet”. Årsaken til volden betraktes som den samme for alle, og da behøver ikke Andre kvinners situasjon studeres spesifikt. Det blir så og si på forhand fastlagt at ”innvandrekvinner” er utsatt for den samme undertrykking som ”svenske” kvinner.

Carbin konstaterer at offentlig politikk under den borgerlige regjeringen har skiftet ”från likhetens politik till skillnadens politik, från könsmaktsdiskursens relativa ointresse inför flickors situation till värderingsdiskursens stora intresse för just hedersutsatta flickor” (ibid:114).

Innvandrergutter – en dobbeltrolle

Mens unge kvinner står i sentrum for svensk politikk og kartleggingen av hedersrelatert vold, har ”innvandrergutter” fått en dobbeltrolle som både overgriper og offer for hederskulturen. Her rettes regjeringens innsats mot en holdningsendring, gutter med minoritetsbakgrunn må lære seg likestilling og en riktig måte å oppføre seg på overfor søstere og kvinner generelt.

Forskeren Nils Hammarén har fulgt gutter i såkalte ”mångkulturelle” bydeler i Gøteborg. I avhandlingen Förorten i huvudet. Unga män om kön og sexualitet i det nya Sverige (2008) viser han hvordan de unge mennene er påvirket av de bildene blant annet mediene gir av ”förorten” og de unge mennene som bor der. Problematiseringen av gutter i disse forstedene tiltok med det politiske fokuset på hederskultur, der disse gutter ble framstilt som å leve i skyggen av familiens og særlig farens patriarkalsk kultur.

De vanligste forstillingene om en gutt  med minoritetsbakgrunn som bor i førorten blir synonymt med en person som er ”farlig” og ”kriminell” og den maskuline Andre. De unge kjente godt til disse problembildene og ble på forskjellig måter tvunget til å forholde seg til dem, samtidig som de utnyttet og spilte på disse bildene i en konstruksjon av ekspressiv og utagerende maskulinitet.

Forskeren tolker denne ”förortsmaskulinitet” som en kompensatorisk revansj for det stigma de oppfatter at man får tildelt. Omvendt kunne de også underkommunisere sin ”utenlandske” bakgrunn eller solidarisere seg med hva de oppfattet som majoritetskulturens syn på ”invandrarkillen”.  Oppførsel, uttrykkformer og stil som knyttes til forestillingen om ”invandrarkillen” så ut til å forsterke flere av de unge mennenes følelse av å befinne seg i en mindre privilegert posisjon i det svenske samfunnet sier Hammarén.

”Broderen” – avskrekkende symbol

Spørsmålet om hedersrelatert vold ble i intervjuene aktualisert av de unge mennene selv, særlig i forbindelse med brødrenes rolle overfor sine søstre. ”Broderen” framsto da i første rekke som et avskrekkende symbol som plasseres hos den potensielle partners bror. Flere av de unge mennene opponerte mot å bli plassert i en forhåndskonstruert kategori av ”hedersvåldsamma problemkillar”.

Hammarén peker her på at problemet med hedersrelatert vold synes å være hvordan man kan synliggjøre denne typen voldsproblematikk uten å konstruere den som atskilt fra øvrig vold og dermed stigmatisere hele befolkningsgrupper. Han mener at debatten om hedersrelatert vold risikerer å bidra til at patriarkatet legges utenfor Sveriges grenser. ”Svenskers” vold mot andre ”svenske” usynliggjøres, samtidig som ”innvandrerens” kontroll og vold kulturaliseres.

Av: Trine Lynggard er skribent og journalist med mastergrad i journalistikk. Hun er også NIKK magasins første redaktør.

Denna artikel är första gången publicerad i en längre version i NIKK magasin 1.2010 © NIKK

 

Logotype för Nordiska ministerrådet Logotyp för Nationella sekretariatet för genusforskning Logotyp för Göteborgs universitet