Global protestbølge mot voldtekt

2011-06-30 Debatten om voldtektsofres rettssikkerhet krysser landegrenser. Nordiske forskere mener at ofrenes møte med politi og rettsvesen kan forbedres.

De klær seg i lårkorte skjørt, høye hæler og korte topper. De maler leppene røde. Og i hele verden inntar de nå gatene med knyttede never og bannere med slagord som: «Don’t tell us how to dress. Tell men not to rape!» og «Believe it or not. My short skirt has nothing to do with you».

foto_TosemarsjiOslo

Tøsemarsj i Oslo 30. maj 2011. Foto: Henriette Kværneng Johansen

Det startet i Toronto som en protest mot politimannen Michael Sanguinettis uttalelser om at kvinner bør unngå å kle seg som ”tøser” hvis de ikke vil utsettes for seksuelle overgrep. Siden har protestene spredt seg som ringer i vannet, først i store deler av USA og Canada, og de siste par månedene har ”tøsene” også marsjert i gatene i København, Stockholm og Oslo. I juli planlegger ”tøsene” marsj i Reykjavik og i august står Helsingfors for tur.

Det er lenge siden en sak har mobilisert så bredt og på tvers av landegrenser. Globaliseringen og utbredelsen av sosiale medier har gitt protestene vind i seilene. Selv om det er store forskjeller mellom seksualkultur og hvordan politi og rettsvesen på den andre siden av Atlanteren behandler voldtekt, er det også i Norden en stigende bekymring for politiets og rettssystemets håndtering av voldtekt. Bekymringen deles av FN. Både Norge, Sverige, Danmark og Finland har fått kritikk av FNs Kvinnekomité for manglende beskyttelse og rettssikkerhet for voldtektsofre.

Finland verst i klassen

I 2008 utkom Amnesty-rapporten Case Closed. Rape and Human Rights in The Nordic Countries som kartla institusjonelle utfordringer for nordiske staters menneskerettslige forpliktelser til å forebygge, etterforske og dømme voldtekt.

Verst i klassen var Finland som på daværende tidspunkt verken hadde en nasjonal handlingsplan for å bekjempe vold mot kvinner eller definerte sex med en forsvarsløs eller ruset person som voldtekt. I Finland straffes grov voldtekt i gjennomsnitt med 35,5 måneder. I Sverige er tallet 70 måneder. I Norge snakker politiet lite om ofrenes påkledning, men dette er ikke tilfelle i Finland. For noen år tilbake skapte det overskrifter da en overkonstabel i politiet, Marja Vuento, uttalte at kvinner burde kle seg mindre utfordrende og ikke drikke seg så fulle på byen. Når det planlegges tøsemarsj i Helsingfors i begynnelsen av august kan Vuento og hennes meningsfeller vente seg svar på tiltale.

Siden har Finland fått den etterlyste handlingsplanen for vold mot kvinner og endret seksualforbrytelseslovgivningen. Nå straffes også voldtekt av forsvarsløse og berusede personer som voldtekt og ikke seksuell utnytting.

Stereotypier om seksualitet

Helena Jokila disputerte i fjor med sin doktoravhandling i juss Consent against One s Will and the Price of Undue Trust. The Legal Constructions of Knowledge in Finnish Sexual Crimes. Hennes funn tyder på at språket som brukes til å beskrive seksualforbrytelser i finsk straffeprosess og rettssaker er preget av stereotyper og fordommer om kvinnelig natur og seksualitet. Det gjør seg ikke gjeldende i de skriftlige begrunnelsene i dommene, men fornærmedes og siktedes identitet og konteksten voldtekt utspiller seg i, synes likevel å avgjøre det som oppfattes som lovlig og ulovlig seksuell adferd. Et stort problem med den finske straffelovgivningen er i følge avhandlingen at den definerer voldtekt med utgangspunkt i vold og trusler og at mer subtile tvangselementer faller ut. Jokila etterlyser et sterkere fokus på overgripere og hvordan voldtekt kan ses som et tillitsbrudd.

Mangel på samtykke

Da Oslo-politiet i mai fremla en rapport om anmeldte voldtekter presenterte de en økende tendens til at voldtektsofre i større grad enn tidligere er seksuelt eksperimenterende og at det ofte er et høyt innslag av rus, og fikk krass kritikk fra flere kanter. Mens noen mente det måtte gå an å snakke om kvinners ansvar for å forebygge voldtekt, for eksempel ved å begrense rusinntak, hevdet andre at det var for mye fokus på ofrenes adferd fremfor overgripernes ansvar og samtykkende sex.

Politisk rådgiver i Amnesty International, Patricia Kaatee, mener at politiets mangelfulle etterforskning er et hinder for voldtektsofres rettssikkerhet.

– Oslo-politiets lettvinte aksept av den høye henleggelsesprosenten i voldtektssaker bekymrer, sier Kaatee og viser til at Riksadvokaten og det regjeringsoppnevnte Voldtektsutvalget dokumenterer klare svakheter og mangler i politiets etterforskning i voldtektssaker.

– Det finnes flere eksempler på saker som blir liggende i flere måneder, vitner som ikke blir avhørt, og medisinsk dokumentasjon fra overgrepsmottak som ikke blir innhentet.

Regjeringen har ikke fulgt Voldtektsutvalgets anbefalinger om å opprette en spesialenhet for etterforskning av seksualforbrytelser (SEPOL). Juryordningen, som av noen har blitt kritisert for å forhåndsdømme voldtektsofre, debatteres i disse dager etter at et regjeringsoppnevnt utvalg i fjor fikk i oppdrag å utrede om juryers manglende begrunnelse i straffesaker kan være i strid med Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen (EMK). Utvalget er delt på midten. Ved henvendelse opplyser Justisdepartementet at det er uklart når man kan vente seg en avgjørelse om juryordningens fremtid, men at utredningen nå skal sendes på høring og senere legges fram som lovproposisjon for Stortinget.

Voldtatt og henlagt

Også i Danmark sliter voldtektsofrene i møtet med politiet og rettssystemet. Landet har en av Nordens laveste anmeldelsesrater – nesten halvparten av den norske – og forskere har dokumentert at politiet har fordommer om kvinner som anmelder. I Camilla Laudrups og Helle Rahbæks undersøkelse av politiets håndtering av voldtektssaker uttalte en informant i politiet: ”Når man går ut og snakker med vitnene, oppdager man at hun danset på bordene og dro av seg klærne på puben. Det rettferdiggjør ikke at hun ble voldtatt, så klart ikke. Men hennes oppførsel ga langt på vei disse guttene visse forhåpninger og forventninger.”

Ifølge dansk Amnesty blir voldtektssaker ofte henlagt på bevisets stilling hvis en mistenkt hevder at det var tale om frivillig sex og partene kjenner hverandre. Amnesty mener at det er et brudd på menneskerettighetene at så stor en andel av anmeldte saker aldri kommer for retten. I motsetning til Finland og Norge er loven utformet slik at det ikke regnes som voldtekt dersom noen tiltvinger seg sex med en beruset eller forsvarsløs person. Dette regnes bare som et seksuelt overgrep med en noe lavere strafferamme, og loven gjelder bare dersom det skjer mellom personer som ikke er gift.

– I praksis betyr det at man kan voldta sin ektefelle ustraffet dersom vedkommende ikke kan forsvare seg, for eksempel på grunn av beruselse, uttaler Stinne Lyager Bech i dansk Amnesty. De anbefaler at lovgivningen endres slik at det tydelig fremgår at utgangspunktet for lovgivningen er beskyttelsen av offerets rett til seksuell selvbestemmelse.

Det finnes også en åpning for straffereduksjon i den danske straffelovens § 227 dersom offeret og overgriperen gifter seg med hverandre eller inngår partnerskap etter voldtekten. Det samme er tilfelle dersom et par opprettholder ekteskap eller partnerskap etter en voldtekt. Justisministeren anmodet for to år tilbake et såkalt strafferåd om å vurdere paragrafen, men det er lite fortgang i saken, ifølge Bech.

Det gjenstår fremdeles utfordringer i flere nordiske land i forhold for å forebygge, etterforske og straffe voldtekt. Tøsemarsjene er både et tegn i tiden på at jenter og kvinner i hele verden gjør krav på å gå kledd som de vil og hevder sin seksualitet på egne premisser, og en reaksjon på institusjonelle problemer knyttet til politiets og rettssystemets behandling av voldtekt.

Av Anne Bitsch er samfunnsgeograf og politisk redaktør i tidsskriftet Fett

Logotype för Nordiska ministerrådet Logotyp för Nationella sekretariatet för genusforskning Logotyp för Göteborgs universitet