”Bilen må ha diesel, og jeg må ha mat.”

2009-09-08 Det er ikke bare det at kjøtt gjør deg mett. Det gjør deg også til mann, og til en miljøsynder.

En stor sallad på köksbordet, vitt vin, skaldjurspaté, och så kladdig chokladtårta som avslutning. Lättsam, rättfram, tjejig mat och kalorifyllda efterrätter, det var så leken gick till. Med män var det tvärtom; blodiga biffar, tunga rödviner, kaffe utan dessert, och det fogade vi oss alla i.”

Slik lyder menyen når et utvalg pene mennesker fra Stockholms øvre middelklasse møtes, i romanen Stjärnor utan svindel av den svenske forfatteren Louise Boije af Gennäs. Og ikke bare da. At menn velger blodige biffer oftere enn kvinner, er et faktum, også utenfor Stockholms finere strøk. Menn spiser i det hele tatt mer kjøtt enn kvinner, også relativt sett, når man korrigerer for ulikt energibehov. Det gjør menn til større miljøsyndere enn kvinner, om man ser på hvor mye det koster klimamessig å produsere kjøtt framfor for eksempel fisk og skalldyr.

foto_runar_doving

De som har alt, kan alltid ha mye mer edle verdier. Men hvis du reiser ned til Toscana for å spise slow food er den ikke akkurat mye slow, sier sosialantropolog Runar Døving.

Tall viser også at kvinner i større grad enn menn er villige til å skjære ned på sitt eget kjøttforbruk. Det får en jo til å lure på hva det er med menn og kjøtt?

Utslippsproblem

Men først litt fakta: En 2006-rapport fra FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) viser at den globale husdyrproduksjonen står for nærmere 18 prosent av alle utslipp av drivhusgasser. Det er mer enn hva en samlet transportsektor står for av utslipp. Samtidig viste undersøkelsen Norkost, foretatt av norske Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet i 1997, at menn i gjennomsnitt spiser 125 gram kjøtt og kjøttprodukter daglig, mens kvinner kun spiser 87 gram. En undersøkelse gjort av det danske Fødevareinstituttet, Afdeling for Ernæring i 2006, viste enda større forskjeller: 135 gram pr. menn, 81 gram pr. kvinner.

”Mat handler først og fremst om det å bli mett.” Det sier flere av informantene i en studie som Gun Roos og Margareta Wandel gjorde ved norske Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) i 2004. De intervjuet 46 menn i Oslo-området om mat og spising. Og mennene hadde klare formeninger om at mat spilte en helt annen rolle for kvinner enn for menn. Som en av dem sa:

”Kvinnfolk har en, ja, en ting med mat. De har lyst til å lage flott mat. De har mye mer kokebøker, og er mye mer interessert i mat. Jeg er ikke interessert. Jeg vil bare ha en masse og spise det fort, og så kan jeg gå ut og gjøre noe annet. Det tror jeg gjelder mange menn generelt.”

Utsagn som dette underbygges av en rekke ulike forbrukerundersøkelser, som viser at det er kvinner som står for matregimet i heteroseksuelle husholdninger. Det er de som i hovedsak skriver handlelistene og bestemmer middagsmenyene. Men det skjer ikke uten forhandlinger, påpeker den norske sosialantropologen Runar Døving. Han er professor ved Markedshøyskolen Campus Kristiania og har forsket mye på forbruk av mat.

– Kvinner har som regel ansvaret for familiens helse og forsøker å begrense kjøttforbruket ut fra et ernæringsperspektiv. Men samtidig ser vi at kvinner som bor sammen med menn spiser annerledes enn for eksempel kvinner som bor alene. Det samme gjelder menn som bor sammen med kvinner versus de som bor alene. Det forhandles med andre ord om mengden av kjøtt, fisk og grønnsaker i disse husholdningene, sier Døving.

Kvinnestyr

Det var ikke det at de ikke visste hva de burde ha i seg av næringsstoffer, og hva de burde være begrense inntaket av. Men mennene i Roos´og Wandels undersøkelse syntes det kunne bli litt vel mye styr med denne maten innimellom. Flere av dem mente dessuten at kvinnenes fokus på sunn mat og slanking ikke alltid var av det gode. Noen ganger kunne det rett og slett tippe over i et anstrengt forhold til mat og slankehysteri. Sitt eget, avslappede forhold til mat tolket mennene dermed som noe positivt.

I sin avhandling Not just a matter of taste – disgust in the food domain viste den norske ernæringsforskeren Elin Kubberød at negativ oppfatning om egen kropp kunne føre til antipati for kjøtt blant unge kvinner. Spesielt rødt kjøtt fikk jentene til å føle seg altfor mette og ”fylt opp”. Mange av dem hadde dessuten aversjoner mot kjøtt i seg selv – det være seg lukten, blodet, konsistensen. Det handlet mer om antipati mot å spise noe som en gang hadde vært levende, snarere enn sympati og omsorg for dyrene i seg selv. Det å drive og merke kjøttproduktene med dyrets opprinnelsesland, gård og kanskje til og med navn, skapte dermed bare ytterligere avsky for produktene, i stedet for denne nærhets- og trygghetsfølelsen som var hele hensikten fra produsentenes side.

Maktsymbol

I store deler av verden er kjøtt luksus, noe man spiser kun til store anledninger. I Kina ligger det gjennomsnittlige dagsinntaket av kjøtt på 52,4 gram. I Ghana er tallet helt nede i 9,9 gram.

Slik var det også lenge på våre breddegrader. Og den som fikk forsyne seg først av kjøttfatet, var husets herre, mens kvinner og barn måtte nøye seg med det som ble igjen når de voksne mennene hadde tatt for seg. For kjøtt er mer enn bare mat. Det er også et symbol på potens og makt. At mennesker jakter og spiser dyr, viser vår overlegne status i naturens hierarki, skriver Nick Fiddes i boken Meat. A Natural Symbol. At menn spiser mer kjøtt enn kvinner, bekrefter deres stilling i patriarkatet. Det gir dessuten næring til det ”dyriske” i dem. Tidligere tiders sexologer anbefalte derfor gjerne en diett med lite kjøtt til unge gutter, om lysten til å onanere var for sterk hos dem.

Kjøtt er med andre ord maskulint kodet, mens grønnsaker, frukt og søte ting symboliserer femininitet. ”Ordentlige” menn har stor matlyst og trenger store porsjoner, en forestilling som ikke nødvendigvis har endret seg etter hvert som stadig flere av oss – menn inkludert – har fått stadig mer stillesittende jobber. Mens kvinner generelt ser ut til å være mest opptatt av å telle og begrense inntaket av kcalorier, er mennene fokusert på å få i seg tilstrekkelig med energi. De mannlige informantene i Roos´ og Wandels undersøkelse bekreftet i stor grad den maskuline metaforen om at kroppen er en maskin som trenger brensel. Som en av dem sa: ”Bilen må ha diesel, og jeg må ha mat.” Og med mat menes altså kjøtt og annet som metter grundig.

Burger, ikke blåskjell

Derfor er det kanskje ikke så rart at to sultne lunsjgjester, en kvinne og en mann, opplevde følgende på gourmetrestauranten Bølgen & Moi: Den ene bestilte hvitvinsdampete blåskjell, den andre restaurantens ”elleville” burger, med ost, bacon og pommes frites. Da maten kom, plasserte servitøren – som på autopilot – burgeren foran mannen. Men det var faktisk kvinnen som hadde bestilt den.

En mannlig vegetarianer å bli sett på med mistenksomhet av andre menn, mener Nick Fiddes. Han refererer til en ung student som opplevde at andre gikk ut fra at han var homo eller noe annet suspekt, siden han ikke spiste kjøtt.

Sondre Båtstrand, vegetarianer på åttende året, føler seg imidlertid ikke som mindre mann fordi om han har valgt vekk både kjøtt og fisk. Tvert imot: Han ler av spørsmålet.

– Stereotypiene om at biff er mannemat og salat er for kvinner, kjenner jeg jo til. Men nei, jeg har aldri fått høre at jeg ikke skulle være skikkelig mann fordi om jeg velger vegetarmat. Samtidig er det vel et faktum at flere kvinner enn menn er engasjert i miljø- og dyrevern, og det er vel kanskje også derfor flere kvinner er vegetarianere.

I slutten av tenårene begynte han å engasjere seg i dyrs rettigheter, og som en følge av det sluttet han å spise kjøtt og fisk. At kjøttproduksjon altså ikke er bra i et klimaperspektiv, er også et gyllent argument for Båtstrand, som i dag er talsperson for De grønne i Norge.

– I løpet av de sju årene jeg har vært vegetarianer, er det ganske mange dyreliv som har blitt spart, konstaterer han.

Klasseskiller

Kjøtt er blitt allment tilgjengelig. Likevel, eller kanskje nettopp derfor, varierer forbruket av kjøtt til en viss grad etter klasse. Nå er det imidlertid ikke lenger de bedrestilte som fråtser i kjøtt, men ”folk flest”. Norkost-undersøkelsen viste nemlig at mens kvinnelige arbeidere og funksjonærer hadde samme inntak av kjøtt og kjøttprodukter, varierte inntaket for menn etter tilsvarende sosioøkonomiske status: Mannlige arbeidere spiste litt mer kjøtt enn mannlige funksjonærer.

Mennene som ble intervjuet i Roos´ og Wandels studie fordelte seg på yrkesgruppene tømrere/snekkere, ingeniører og yrkessjåfører. Selv om de hadde mange fortellinger om mat til felles var det likevel tømrerne og sjåførene som fokuserte mest på mat som kilde til energi og metthet, mens mat for ingeniørene i større grad var en kilde til smaksopplevelse, interesse eller ernæringsmessig bekymring. Samtidig ble mat knyttet til yrkesidentitet, ved at egg og bacon ble definert som sjåførmat, med pølser som mellommåltider under lange arbeidsdager.

Når det skal argumenteres mot kjøtt, enten fra et klima- eller et ernæringsperspektiv, er det da også de folkelige pølsene og hamburgerne som får gjennomgå. De fra hurtigmatkjedene, vel å merke, ikke de som serveres på gourmetrestaurantene. Bergens tidende skrev for eksempel nylig at ”vi gnafser oss til ekstremvær. Nordmenn propper i seg mange hundre millioner pølser i året. Det betyr store klimautslipp og villere vær på Vestlandet.”

”Pølser er veldig anvendelige. Dessuten er de billige og gode på grillen”, er forklaringen til informasjonssjef Grethe Skundberg i den norske kjøttprodusenten Nortura.

Slikt har det imidlertid ikke alltid vært, påpeker Runar Døving.

– Før kjøttkverna kom, var malt kjøtt veldig dyrt, ettersom det var så arbeidsintensivt. Kjøttkaker var med andre ord et overklasseprodukt deluxe.

Distinksjoner

I dag regnes McDonalds-hamburgerne nærmest for vulgærmat å være. I de ulike livstilsprogrammene på tv, der ”vanlige” folk filleristes av ekspertene for sine matvaner, er kjøttdeigmaten noe av det første som ryker.

– Men det er vel så uheldig for BMI´en å spise gåselever på Bagatelle som å spise en hamburger fra McDonald´s, kommenterer Døving.

Han viser hvordan middelklassen bruker ulike matretter distinktivt, for å distansere seg fra arbeiderklassen. Og middelklassen selv unndrar seg alltid kritikk, også i klimapolitikken, hevder han.

– Man ser ikke på de økologiske fotsporene, men på verdier. Middelklassen har jo større hus og bruker mer strøm for å varme opp, de kjører mer bil fordi de har hytter, de trenger to ting av alt fordi de har flere hus, de har mer penger og bruker det på ting som ikke er bra for miljøet. Og de som har alt, kan alltid ha mye mer edle verdier. Men hvis du reiser ned til Toscana for å spise slow food er den ikke akkurat mye slow.

Vegetardag

Enn så lenge kan det fortone seg som langt enklere å være kjøttspiser enn vegetarianer. Det finnes jo pølsekiosker på hvert hjørne, om sulten tar en.

I den belgiske byen Gent skal man imidlertid nå kunne være både sunn og miljøvennlig uten å anstrenge seg for mye, i alle fall en dag i uken. Som et tiltak for å bedre klimapolitikken har byen nemlig innført en egen kjøttfri dag. Denne dagen skal alle offentlige kantiner, skoler og andre institusjoner sette vegetarmat på menyen, og de kommersielle restaurantene oppfordres til å gjøre det samme.

Det er et tiltak Sondre Båtstand hilser velkommen.

– Folk må få bli kjent med vegetarmat og oppdage at den både er god og mettende. Og jo flere som etterspør vegetariske produkter og retter, jo bedre blir utvalget. Jeg tror det er viktig å formidle at grillsommeren ikke behøver å være truet fordi om man skjærer ned på kjøttforbruket. Det finnes mye annet man kan grille i stedet, alt fra soyapølser til grønnsaker, sier Båtstrand.

Av Siri Lindstad

Kilder:

Gun Roos og Margareta Wandel: Menn og mat. Menn, yrkesgruppe og helselivsstil: En kvalitativ studie. Prosjektnotat nr. 1-2004, SIFO

Elin Kubberød: Not just a Matter of Taste – Disgust in the Food Domain. Series of Dissertations 1/2005. BI Norwegian School of Management, Department of Marketing

Desk study om køn, ligestilling og klimaændringer . Udarbejdet af Helene Oldrup & Michala Hvidt Breengaard, for Nordisk Ministerråd, 2009

Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet: Norkost 1997. Landsomfattende kostholdsundersøkelse blant menn og kvinner i alderen 16-79 år. Rapport nr. 2/1999

Nick Fiddes: Meat. A Natural Symbol. Routledge, 1992.

Louise Boije af Gennäs: Stjärnor utan svindel. Norstedts förlag, 1996.

”Vi gnafser oss til ekstremvær.” Bergens tidende, 04.06.2009.

”Belgian city plans ‘veggie’ days.” BBC News 12.05.2009

http://earthtrends.wri.org

 

Logotyp för Norden Logotyp för Nationella sekretariatet för genusforskning Logotyp för Göteborgs universitet